I sommer har jeg lyst til å padle kajak i Geirangerfjorden. Jeg sendte mail til en kajakutleier som jeg fant på internett og han har gjort meg overbevist om at dette er ferien for meg. Jeg har en følelse av at han ikke veit selv hvor fint han skriver. Se:
-
kan ikkje tilby
kursing
men praktiske tipsta det rolignyt turenhald passeleg avstandtil land
For litt over et år siden skreiv jeg:
Snart kommer du. Jeg gleder meg sånn til å hilse på deg. Jeg lurer på hvem du er. Jeg lurer på om du liker tommel eller smokk. Jeg lurer på om du er lang eller kort. Om du er rosa eller gul. Om du har hår eller om du er flintskalla. Liker du også å bade? Jeg gleder meg sånn til å holde deg. Til å se på deg. Og til du ser på meg. Til du ser på tanta di som er meg. Jeg gleder meg til å vise deg noe som du skal se for første gang. Fra den dagen jeg treffer deg, skal jeg kjenne deg for alltid. Det er så fint. Vær så snill og kom snart.
Så kom du og jeg hørte deg fra gangen da du gråt for aller første gang og da gikk hele meg i oppløsning på innsiden og jeg gråter når jeg tenker på hvor fint jeg synes det var. At det var du som kom. Jeg fikk svar på alt jeg lurte på. Nå veit jeg hvem du er.
Du liker smokk når du sover, har lang kropp og langt hår som du kan gre med en liten børste som du har. Jeg liker så godt å holde deg, se deg og se at du ser på meg. Du liker at jeg blåser tyggisbobler eller når jeg har solbriller på, og du veit at jeg alltid løfter deg når du rekker armene mot meg.
Tenk at jeg får bli kjent med deg. Tenk at jeg får vise deg ting som du får se for første gang. Tenk at jeg får bære deg i armene mine til jeg blir sliten, og at jeg likevel ikke klarer å la være å bære deg enda litt til. Det er så fint. Du er så fin. Jeg er så glad for at du er til.
Jeg tar deg i hånda og blir med deg dit du vil. Inn i skogen, det er langt, men du har gjort klart et bål, sier du og det har du.
Du gir meg en pakke og jeg gir deg den jeg har pakket inn til deg. Du får en maisplante og jeg får en klokke, som viser tida baklengs. Vi liker gavene og du henter vann fra bladene på trærne og gir det til blomsten, som er litt tørr. Jeg åpner sekken og tar ut termosen og etter vi har drukket kakao til vi blir søte i magen, legger vi oss på liggeunderlaget på mosen, som er mjuk. Jeg peker og du ser og vi lager nye stjernebilder og jeg forteller deg hvor mange soler en av stjernene har og du sier “væo”.
Vi hører det krafser og jeg blir litt redd, men det er ikke farlig, sier du, og jeg tror på deg. Klokka viser at det er morgen og det betyr kveld, sånn som nei betydde ja og ja betydde nei da man var barn og litt vrang. Vi veit at det er kveld og vi veit at vi ikke trenger klokka eller kompass. Nord er nord. Kveld er kveld. Middagen er i vannet eller i skogen og hånda di er der den hører hjemme. I min.
Når seinsommeren kommer spiser vi mais og vi er glad for at du fikk maisplante og glad for at klokka går baklengs og når det blir høst skal vi lage syltetøy av blåbær. Hvis vi går ned til byen, kan vi kjøpe egg og mel og lage pannekakerøre og det skal bli godt, før vinteren kommer. Rådyra er vant til oss og vi er vant til dem og vi kan sangen til fuglene og veit hvordan de ser ut, men hva de heter og hvilken familie de tilhører, betyr ikke så mye for oss. Du smakte på en bille en dag du var sulten og jeg sa “takk, men nei takk” og hvis man sover, er man ikke sulten, tenkte jeg. Jeg sovner med sola og du sovner med meg.
Vi har ikke ski. “Vi må lage noen” sier du, for du er sulten og tynn og jeg er slapp. Vi har skinn fra rådyret som også var for sulten og det er varmt, men vi blir tynne likevel og det er ikke bra når man bor i skogen. Vi lager ski og de blir ikke fine, og til slutt sier jeg “truger” og jeg fletter truger av røtter fra et tre og du blir litt forelska i meg fordi jeg er så flink til å flette.
Vi går inn til byen og inn i huset og spiser kjøtt. Vi får vondt i magen, men kan ligge i senga hele dagen og den er så mjuk, så himla mjuk, for vi er vant til snø. Jeg trodde snø var mjukt, men snø blir is når man sover på den og is er hardt. Det er varmt der peisen er og det er hos dine foreldre og der får vi ro. Jeg bruker to dager på å gre håret. “Maten er klar”, sier de og vi spiser og etter litt er vi ikke tynne i det hele tatt. Bare mette.
“Vi skal ikke sove på snøen igjen”, sier du og jeg blir glad og fra nå skal vi bare gå i skogen når vi aller helst vil. Jeg smiler og jeg veit at du smiler selv om jeg ikke ser deg. Vi bor jo i skogen, det er der vi hører hjemme, veit vi. Vi pakker en sekk full av nøtter og drar tilbake til skogen. Rett ved et vann denne gangen, for jeg er ikke redd for padder mer og der er vi. Der bor vi. Nord er nord. Kveld er kveld. Middagen er i vannet eller i skogen og hånda di er der den hører hjemme.
Det er ikke bare-bare å befinne seg midt i sitt fineste år. Jeg har hørt så ofte om disse folka, som har hatt sitt beste år. På ungdomsskolen (jeg var forvirra, femten, fjollete, forelska og frustrert), i russetida (jeg sovna mens jeg kjørte, leita etter kjæresten min, vennene mine og meg selv) eller på folkehøyskole (jeg var trist, ensom, livredd og aleine).
Jeg har selvsagt ikke bare hatt nedturer. Jeg er bortskjemt med gode venner og magiske øyeblikk. Det er bare de typiske høydepunktene i livet jeg har et litt anstrengt forhold til. Jeg liker hverdager best og har alltid blitt flau når andre røres av “those were the best days of my life”, eller pompøse mimreøyeblikk med postgirobygget eller deLillos.
Jeg liker forstsatt hverdagene best, men nå er jeg der. Midt oppi det. Forelska i situasjonen, lyset som treffer oss akkurat nå og jeg blir følsom, mjuk og en kjempeklisjé. Jeg vil være her. For alltid. Jeg får panikk og savner alt sammen før det er over.
For det må gå over og jeg kan ikke sitte på første rad i naturfagklasserommet for alltid. Om noen uker er det over. Mitt favorittår. Mitt høydepunkt. Så sitter man igjen, nesten andpusten av ny kunnskap og nye inntrykk; litt tom, litt redd, litt ydmyk og veldig, veldig takknemlig.
Jeg ligger på verandaen. Bare et håndkle mellom plankene og meg. Den varme lufta som sola lager, blir ikke dyttet vekk av kald vårvind, men får være her, på ryggen min og under klokka og i håret og mellom tærne som ikke har sko på. Det lukter tre og selv om det er mange år siden sist jeg smakte, veit jeg hvordan tre smaker. Humla er ikke på jakt etter meg, men døser borte hos påskeliljene og i krokusen under epletreet.
Hva ville jeg gjort om jeg vant hundre millioner? Jeg ville nok ligge her og kjenne akkurat det jeg kjenner nå. 2010 er mitt år og dette er min vår. Din også, om du vil.
Hvis jeg orket skulle jeg dele alt jeg opplevde med deg. Alle tankene jeg har i løpet av dagen skulle du få ta del i om du ønsket, om jeg hentet det innerste i meg. Du skulle få kjenne på gleden jeg kjenner over å gjenkjenne fuglene i meisebolla og lydene de vekker meg med om morgenen, halv seks, hver eneste dag. Du skulle få vite at jeg synes det var så fint det jeg så en mann på TV sa om at han følte at han levde blandt engeler i himmelen og om hvordan jeg også føler det sånn av og til. Hvordan jeg opplever å ha noen ikke så nære personer rundt meg, som på underlig vis alltid har vært der når jeg trenger det mest og som jeg setter sånn pris på å vite at finnes og som jeg føler at er litt glade for at jeg finnes også. Jeg skulle fortalt deg om bursdagen min og om hvordan jeg liker bursdager og muligheten til å lage en dag som inneholder alle de fineste elementene som en fin dag kan inneholde. Jeg hadde en sånn bursdag og når jeg la meg om kvelden var jeg målløs og full og tom og i armene til Kjetil mens vi hørte på nattasang fra telefonen hans som vi av og til gjør og som jeg liker så godt.
Jeg er tom. Jeg er full. Jeg er mett. Jeg er våken. Og det er akkurat nok og akkurat litt for mye.
Vi ler av det samme, mens de andre er stille. Dama foran hvisker til mannen ved siden av at han unge nok er sønnen til han gamle og mannen sier “mm”, som i “ja”.
Kjetil skyver seg unna meg og jeg skyver meg unna han fordi jeg håper han skal savne meg og lene seg mot meg igjen, selv om jeg veit at han nok ikke tenker så nøye over hvilken side han lener seg mot. Jeg retter meg litt opp igjen.
Kameratene bak flirer til hverandre og den ene kommenterer hvor mange sexscener hovedpersonen har deltatt i allerede. Kameraten ler litt og jeg kan tippe at han nikker. Så blir de stille.
Jeg pirker han på låret og han legger hodet sitt mot mitt. Jeg svelger halve tyggisen han gav meg i sta og stryker han på hånda, selv om jeg veit han er mer glad i at jeg holder hånda rolig mot hans. Eller i hans. Det er mørkt. Vi blir flaue over en scene i filmen og titter raskt på hverandre, så fram igjen. Jeg merker at vi ligner litt når vi er flaue og jeg tenker at det er så fint. Så fint å sitte der, sammen, hånd mot hånd. Å ha noen og dele seg med.
I natt drømte jeg en drøm fylt av kjærlighet til Barack Obama. Jeg kjente han så godt i drømmen at da han smilte til meg på Aftenpostens nettutgave i dag, smilte jeg tilbake som om han var en gammel bekjent. Jeg gjorde med han som seg hør og bør med folk man føler kjærlighet til - jeg tegnet han så pent jeg kunne og fylte kladdeboka mi med hans navn med hjerter rundt (i drømmen altså). Litt på samme forelskelsenivå som kjærligheten jeg følte (og nok alltid vil føle) for Frida med hjerte i hånden. Bortsett fra at den var hemmelig. Alle likte jo Kaisa eller kjæresten til Frida best. Uforståelig.
Det gjelder å sikte mot stjernene. God lørdag.
Hvis jeg vant alt for mange millioner i lotto, ville jeg kjøpt dette til meg selv i dag:
