På dager som dagen i dag, blir alt som skjer som en filmsekvens som beskriver svevende drømmer. I to timer lå jeg i sengen i dag tidlig og svevde mellom våkenhet og søvn. Drømmene og virkeligheten ble flettet fint i hverandre og drømmene mine fikk Kjetils radiolytting som lydspor. Slik har dagen fortsatt, og jeg gleder meg til å la natten inta meg og gi meg den første konstante tilstanden gjennom dagen. Når jeg sover, gjør jeg i allefall bare det. Jeg føler meg veldig fjern på dager som i dag, men på en annen side er jeg kanskje mer nær enn fjern. I allefall er det en tilstand jeg kjenner godt igjen fra da jeg var liten - da virkeligheten og fantasien hadde veldig få klare skiller. Det morsomme er resultatet; at man seinere ikke tør bruke dagen (eller tidsperioden) som en sikker referanse, fordi man aldri føler seg trygg på hva som var ekte. Ingen ting håndfast kommer ut av en sånn dag, en abstrakt dag hvor ingen av dagens elementer passer sammen. Jeg setter meg bare i båten og ser hva jeg driver forbi, som en veldig uengasjert tilskuer på en veldig rar oppdagelsesferd. Nå kommer natten og tar meg og jeg kan for første gang i dag forså hva som skjer, være trygg på hva som venter meg og kjenne meg igjen. Natten er alltid lik.