Jeg er så himla redd hele tiden. De fleste som kjenner meg, vet om min frykt for frosker. Den er ganske voldsom og ganske begrensende, ettersom den fører til at jeg helst unngår å gå i skogsnære områder når det er halvmørkt og fuktig. Når jeg ser en frosk, forsvinner resten av verden, hjertet mitt stanser eller hopper et ekstra slag (stabilt er det i allefall ikke) og jeg får ikke puste. Jeg blir ofte så forfjamset over denne følelsen, ettersom den ofte kommer før min bevisste fornuft registrerer at det faktisk er en frosk/padde i min umiddelbare nærhet. Froskefrykten er riktignok ikke så ille. Tenk alt det andre man kan være redd for, som er mye mer hverdagslig enn frosker.
Problemet er at i det siste har froskefryktfølelsen dukket opp i helt nye og andre sammenhenger. Først kom den i en mild utgave hver gang jeg var i gangen hjemme. Så har den dukket opp i situasjoner hvor jeg har mindre penger enn jeg har forventet, når jeg treffer folk jeg bare kjenner litt, når Kjetil støvsuger og nå har den kommet for fult og i sin helhet når jeg kjører bil. Om ikke frosk er hverdagslig, så er bilkjøring det - i allefall for meg. Jeg skvetter hver gang noe beveger seg på høyre side av veien. Jeg kniper igjen øynene og tviholder meg fast i rattet hver gang det kommer en bil imot meg, selv om bilen holder seg (rasjonelt sett trygt) på sin side av veien. Ekstra redd blir jeg hvis jeg befinner meg på steder jeg ikke før har vært, og følelsen av at verden rundt deg forsvinner er ikke godt forenelig med trygg ferdsel i trafikken. En begrensning har det altså blitt, i ganske stor grad. Har jeg blitt en tante på tuppa, eller er det bare en dårlig fase? Jeg lurer på om jeg skal møte frykten eller om jeg skal gjemme meg under dyna med laptop og mobil, skånet fra frykt og farer. Framover går jeg for en kombinasjon, så skal jeg prøve å tøffe meg om litt. Tur til skogsnære områder i fuktig skumring skal jeg faktisk kunne klare meg uten, men resten av verden skal jeg møte med rak rygg, ubevæpnet. Snart.