Maren på Internett

Å være tøff krever en hel del motivasjon. Kjetil minner meg på at jeg må være en rockestjerne og jeg tenker at jeg vil være like tøff som både den ene og den andre. Noen ganger blir jeg tøffere fordi jeg trener eller er ute i skogen, andre ganger fordi jeg har det veldig gøy. Noen ganger blir jeg tøffere fordi jeg ser fine ting og det gjorde jeg i dag. Jeg hadde lagret bildet for lenge siden, da jeg fant det på www.postsecret.com, og i dag så jeg på det igjen og ble motivert til å fortsette og være en rockestjerne. Rockestjerner ble vi i Litauen, fordi vi turte alt og gjorde det vi hadde lyst til fordi bare vi kunne være malen for hvordan ting skulle gjøres av sånne som oss. Det stemmer ikke bare i Litauen, men i Norge, i Halden og det stemmer for deg der du bor. 

Det fine bildet som gjorde meg tøff i dag var dette:

Denne uka er jeg lærer på lat i andre klasse. Der koser jeg meg blandt herlige sjuåringer som lever sitt liv blandt små lekefigurer, våte parkdresser, fantoranger og levende blyanter. Det er facinerende å se at mitt problem med å sitte stille er blåbær, sammenlignet med de små kroppene som kontinuelig lager lyder, i form av ark som beveger seg, pennaler som låses opp og igjen, stoler som vipper og pulter som skyves på skrå - så langt det går, før den tipper med et brak. Ting er tungvindt når hendene ikke gjør som hodet prøver å formidle og når beina er fulle av spring. Jeg får lyst til å ta dem i hendene å løpe ut i nyklippet gress og der skal vi blåse såpebobler. Vi er ikke laget for å sitte bak pulter. Det er lett å se og vanskelig å fortrenge i løpet av skoledagen på andre trinn. 

I morgen venter skøytedag, før jeg reiser videre på jobb. Verdens beste jobb hvor fredagens faste plan er pizza, colabrus og norske talenter. Uansett hvor herlige alle menneskemøtene er, blir man sliten - veldig sliten etter en uke og en helg i kontinuelig barne-TV-modus og en uke på forelesningssalen blir kanskje et friskt pust neste uke. Nå er det snart natt og jeg skal på nytt besøke min urolige drømmeverden som vekker meg gang på gang i løpet av de åtte timene. Jeg er ikke riktig sikker på om jeg blir mest sliten av dagen eller drømmene for tiden - jeg våkner stadig anpusten etter nok en forvirrende ferd i et land fylt av fart og fantasi. Jeg gruer meg, gleder meg og lever mer enn på lenge både på dagen og om natten. Om det ikke er vår i været, er det likevel vår i meg.