Maren på Internett

Jeg pakker bagen. Jeg tar med meg alt som er fint. Jeg drar til Rygge flyplass med tog og der drar jeg visakortet på en billett til et sted langt borte. Eller flere billetter, for de andre som er med trenger også billett. Jeg sitter på flyet og ser alt som ikke er fint bli mindre og mindre der nede på bakken og plutselig er alt hvitt, grått, hvitt, så blått. Jeg spiller den fine Lily Allen-sangen som jeg liker så godt og vi får deilige rundstykker med helt greit smør til. Jeg har med meg en bok og i den kan jeg lese akkurat de ordene jeg håpet. Også lander flyet, mens jeg tygger på tyggisen som jeg fikk av en av de som er med.

(more…)

Det viser seg nå at slapphetsmysteriet skulle bli oppklart på det mest selvsagte vis. Jeg ringer legen:

• jeg lurte på de allergiprøvene?
• skal vi se her. OI! Du kan ikke ha det særlig bra for tiden?
• jeg er veldig slapp
• her står det bjørk. Du tåler ikke bjørk. Referanseverdien for toleranse er 0,0 til 0,33 og du ligger på 14,6
• oida
• du tar vel medisiner allerede?
• nei, jeg har ikke visst at jeg har vært allergisk..
• jeg skal be legen skrive ut resept med en gang jeg, så skal du se at du skal slippe å tilbringe resten av våren i senga
• tusen takk

Jeg har hatt mine mistanker. Bjørka prøver å filtrere og formere seg inni min kropp, noe kroppen åpenbart ikke er helt klar for. En graviditet kan slå ut de fleste og nå skal bjørkebarna stoppes før neseåpningen. Hurra for piller som gjør det lettere for kroppen å være kropp og for hode og være hode. Et velfungerende hode passer meg relativt bra i forbindelse med at to eksamner og en eksamensmappe skal være unnagjort innen 14. mai.

Etter at vi hadde vært kjærester i en måneds tid foreslo han at jeg kunne bo hos han og da gjorde jeg det. Jeg visste ikke hva foreldrene hans het og jeg hadde aldri vært på do hos han før. I postkassa hans lå en nøkkel med en sløyfe i grønn gavetråd med et brev som ønsket meg velkommen. Han var nemlig ikke hjemme da jeg flyttet inn. Det var en fin gave. Hver eneste dag har jeg vært glad for den fine gaven. Jeg flyttet inn hos den beste på jord - ikke en dag for tidlig. 

Denne helgen er ikke Kjetil hjemme. Det er ikke så ofte og jeg har lite trening i å være alene hjemme. Det går noen timer før jeg synes det er stille. Jeg setter på musikken jeg elsker, men som jeg sjelden hører på. Jeg danser i stua og bruker hvilket kjøkkenhåndkle jeg vil. Jeg steiker pizza på rist uten bakepapir under, spiser grøt og pølser (som Kjetil ikke liker). Jeg rydder ikke inn rett etter middag og jeg bruker kjempelang tid i dusjen. Skjønner ikke hvorfor Kjetil er så nøye! Dette er jo mye koseligere!

Jeg tenker at jeg kan gjøre hva jeg vil. Jeg sender han en melding. Angrer meg litt når det lukter svidd fra ovnen, så jeg legger papir under pizzaen likevel. Grøt frister ikke - det er jo ikke jul og wienerpølser er egentlig ganske dyrt. Jeg går ut av dusjen etter 6-7 minutter, som vanlig og rydder inn tallerknene fra bordet. Han skriver til meg på MSN og jeg bytter sang til en som Kjetil også liker. Jeg skjønner hvorfor Kjetil er nøye. 

Akkurat så lenge er det passe å være hjemme aleine. Akkurat så morsomt er det å kunne gjøre hva jeg vil. Jeg vil visst egentlig bare bo sammen med Kjetil. Snart kommer han hjem igjen og jeg vet at det ikke vil være en eneste dag for tidlig.

Jeg har en tjeneste her på bloggen som gjør at jeg kan sniktitte på hvem som er på besøk. Jeg veit for eksempel at en trofast leser går innom meg etter et fast besøk på www.friskogslank.dk, men ikke vær redd, jeg veit ikke mer. Jeg kan se at mange lurer på hvorfor havet er salt, og noen googler navnet mitt. Men den aller fineste gjesten besøkte meg for leden, etter å ha gjort verdens fineste googlesøk og jeg er stolt av at søket ledet til meg. Hvor fin er du vel ikke om du setter deg ved datamaskinen, søker litt rundt før du googler: “hva skal jeg bli jeg vil ingenting”. 

Jeg vet heller ikke hva jeg skal bli. Hvilket yrke jeg skal ha veit jeg kanskje, men å være er vel mer enn som så? Noen dager vil jeg ingen ting, andre dager vil jeg alt på en gang. Jeg har ikke barn og hus - sånn som mine venner har, men derimot masse tid til bare meg og mitt. Jeg aner ikke hvor mange ganger jeg har lurt på hva jeg skal bli, hva jeg skal gjøre. Kjetil og jeg hadde lagt planer for en skikkelig helomvending, men snudde på helen og blir akkurat der vi er. Nå skal vi være i samme hus, ved samme middagsbord og bestille pizza fra de samme stedene. Det er på sitt vis fint, men jeg kjenner at jeg var klar for en forandring. Nå må jeg finne spenning i hverdagen slik den er og har vært og jeg lurer på hva jeg skal bruke all tiden min på. Jeg har heklet 3 kjoler, 4 sparkebukser, 5 par sokker, 3 jakker og 96 lapper til et lappeteppe. Jeg trenger en ny hobby.

Hva skal jeg bli jeg vil ingenting. Hva skal jeg bli jeg vil alt på en gang. Kanskje jeg skal starte med et googlesøk? Det litt paradoksale er at søket leder hit.

Noen dager er jeg helt tom. I dag er en sånn dag. Jeg har masse jeg bør gjøre, men hvert gjøremål kjennes helt umulig. Jeg la meg etter skolen og hadde vekkeklokka på en time seinere. To timer seinere våkner jeg og skjønner ingen ting. Jeg har hatt alt for mange sånne ettermiddager i en lang periode nå og jeg begynner å bli bekymra for at jeg mister litt grepet om det å drive en hverdag. Være en vanlig person, som orker det vanlige personer orker. Det kjennes som om kroppen ikke vil samarbeide og at den er 40 år eldre enn inventaret. Jeg elsker følelsen jeg har de dagene utsiden og innsiden samarbeider og jeg føler at jeg kan klare hva som helst. Jeg skulle bare så inderlig gjerne visst hva trikset for å få disse dagene litt oftere er. Trikset er visst verken tran, vitaminer, mye sol, mye hvile, utfordringer av ulik sort eller lange skogsturer.

Å føle seg som en 60åring når man er 23 går ut over så mye. Jeg orker ikke spørre folk hvordan de har det når jeg selv holder på å bli sprø. Jeg er rett og slett utrolig lei av å være sliten og jeg er så lei av å måtte ta hensyn til det. Det er så mye fint jeg kunne gjort hvis jeg ikke hadde behøvd å sove på dagen for så å være trøtt resten av kvelden. Da legen tok tester av meg, var det flere av testene som ikke kunne brukes, fordi jeg var for trøtt da jeg tok dem. Men hei! Det er jo det som er meg. Jeg er trøtt. Hver dag. Med få unntak. Det er jo akkurat de testene som burde gjelde. Jeg prøver det jeg kan å bruke mindre energi når jeg er våken. Tenke mindre. Planlegge mindre. Ikke stresse. Ta ting med ro. Men nå bruker jeg jo så mye energi på å prøve på det at jeg er som en zombie når klokka er to. 

Jeg har lyst til å pakke meg inn i en puppe, komme ut om fem år, ferdig uthvilt for resten av livet. Da skulle jeg vært en sommerfugl som orka alt i verden. Aller først skulle jeg flydd til vennene mine, som ikke hadde behøvd å være tålmodige lengre. Fordi jeg var våken hele dagen - inntil vi søkte ly i samme blomst når natten kom.

Snart kommer du. Jeg gleder meg sånn til å hilse på deg. Jeg lurer på hvem du er. Jeg lurer på om du liker tommel eller smokk. Jeg lurer på om du er lang eller kort. Om du er rosa eller gul. Om du har hår eller om du er flintskalla. Liker du også å bade? Jeg gleder meg sånn til å holde deg. Til å se på deg. Og til du ser på meg. Til du ser på tanta di som er meg. Jeg gleder meg til å vise deg noe som du skal se for første gang. Fra den dagen jeg treffer deg, skal jeg kjenne deg for alltid. Det er så fint. Vær så snill og kom snart.

Jeg har alltid stilt høye krav til mine lærere. Har de ikke gjort seg fortjent til min respekt, har jeg lagt mye av min energi i å vise dem hvor lite de har fortjent. Jeg veit ikke om det er mine steg på veien mot læreryrket, eller om det er aldringens refleksjonsevne som gjør meg mer myk, men i dag fikk jeg plutselig et helt nytt syn på de gamle, gretne gubbene. 

(more…)

Av og til kan jeg tenke at jeg har det mest miserable livet i hele verden. Det er selvsagt en stor bløff, men jeg tror alle trenger å føle det litt sånn i blant. Jeg tror vi av og til trenger å blåse opp små bagateller, gjøre dem store og få dem ut. I trafikken, til bussjåføren, til en lærer eller til folk som yter dårlig service. Noen vi kan kjefte på, som vi ikke angrer så veldig på å ha kjefta på etterpå - for da får vi jo plutselig et nytt problem. 

(more…)

I tre måneder har jeg tatt medisiner som gjør det lettere å være meg sånn som jeg vil være. Jeg har ikke fått vite nøyaktig hva som skjer når jeg tar en blå og en hvit kapsel, noe som i seg selv kjennes litt rart. På nettsiden til medisinprodusenten får man bare vite hva tablettene gjør om man trykker på knappen beregnet på helsepersonell, og selv om jeg ikke er helsepersonell så trykket jeg likevel. Inne på den litt ulovlige siden kunne jeg lese at Strattera

• Blokkerer reopptaket av noradrenalin presynaptisk
• Øker konsentrasjonen av noradrenalin i den synaptiske kløft og forsterker dermed videreføring av nerveimpulsen
• Øker dopaminnivået i prefrontal cortex ved indirekte mekanisme, uten å virke inn på dopamin i øvrige deler av hjernen

(more…)