I tre måneder har jeg tatt medisiner som gjør det lettere å være meg sånn som jeg vil være. Jeg har ikke fått vite nøyaktig hva som skjer når jeg tar en blå og en hvit kapsel, noe som i seg selv kjennes litt rart. På nettsiden til medisinprodusenten får man bare vite hva tablettene gjør om man trykker på knappen beregnet på helsepersonell, og selv om jeg ikke er helsepersonell så trykket jeg likevel. Inne på den litt ulovlige siden kunne jeg lese at Strattera
- Blokkerer reopptaket av noradrenalin presynaptisk
- Øker konsentrasjonen av noradrenalin i den synaptiske kløft og forsterker dermed videreføring av nerveimpulsen
- Øker dopaminnivået i prefrontal cortex ved indirekte mekanisme, uten å virke inn på dopamin i øvrige deler av hjernen
Jeg vet ikke hvor mange fremmedord du kan, men dette var i allefall for avansert for meg. Jeg ble altså ikke klokere av min research, men kjenner godt hva som skjer inni meg
- Jeg blir mer rolig
- Jeg synes forandring i planene er helt greit
- Jeg trenger ikke vite hva som skal skje etterpå
- Jeg kan høre på mange prate og få med meg alt sammen
- Jeg har verdens mest stabile humør
- Jeg klarer å være rasjonell hvis jeg blir sint eller lei meg
- Jeg ler masse og synes det meste er lett
- Jeg tør å si ifra hvis det er noe jeg ikke henger med på
- Jeg søler ikke
- Jeg brenner meg ikke
- Jeg snubler ikke
Fram til nå har det vært en fryd å få kjenne på hvordan det er å være den beste utgaven av meg selv. Det er rett og slett utrolig deilig å være stabil. Ikke kjedelig i det hele tatt, som jeg fryktet. De litt kvalme ordene fra legen om at “du burde kanskje tenke på de rundt deg”, plager meg ikke i det hele tatt. Jeg tenker bare på meg selv når jeg avgjør hvilke kapsler som skal spises og jeg har ikke sluttet med disse. Før i dag.
I dag våknet jeg et annet sted og glemte både hvit og blå kapsel og kjente klokka halv fire at kroppen min dirra. Jeg svelget ned kapslene med litt vann og regnet med umiddelbar effekt, men den har uteblitt i dag. Det hele ble litt som å bla i et album, som en mimrestund for kroppen og hodet. I dag har jeg hatt sanger på hjernen konstant, kombinert med en voldsom uro, et hyperaktivt hode, spente fingre og bein som rører seg uten at jeg velger det. Jeg har vært skravlete i hele kveld, har pirka borti Kjetil og bedt han “se her” cirka 20 ganger. Jeg har sydd en kjole som har blitt pyntet med 25 knapper og jeg har vært både gira, sliten og hatt lyst til å kjøpe et hus. Nå.
Når jeg ser på kjolen jeg har laget i kveld, kommer jeg på at jeg ikke har laget noe særlig de siste tre månedene. Ikke noe jeg ikke har måttet. Og når jeg kjenner litt på den iveren som sitter i hele kroppen min når jeg klipper, syr litt, klipper litt, måler, syr fram og litt tilbake - da kjenner jeg at dette er det beste jeg veit. Når fingrene mine skjelver mens jeg trer nåla og beinet som ikke er på pedalen spenner seg rundt stolen fordi hele kroppen min samarbeider for å få til akkurat det jeg vil gjøre, da har jeg det veldig, veldig bra. Jeg kjenner det nå når jeg skriver og dette innlegget hadde nok vært annerledes om jeg skrev det i morgen. Jeg er i en lykkerus, en humørtopp, som jeg kjenner så godt og som jeg veit at har en humørbunn alt for nære. Høydeforskjellen er så stor at jeg ikke kan se for meg å noen gang bli trist når jeg er glad, og jeg er nesten utrøstelig når jeg er trist. Det er slitsomt - veldig slitsomt, og jeg savner ikke de mørke nettene.
Mange har vist meg og fortalt meg hva de synes om at jeg tar medisiner mot alle symptomene som nesten er vanlige. Mye av det som gjør meg til meg. Jeg blir av og til lei meg for det, av og til sint og av og til er jeg helt enig. Det eneste jeg veit er at jeg prøver å finne den veien som kjennes best for magen, hodet og hjertet mitt. Det er nok vanskelig å forstå hvor deilig det er å ikke være klumsete, hvor deilig det er å kunne lytte når venner forteller noe de bryr seg om, hvor deilig det er å kunne være rolig rundt Kjetil og ikke synes synn på han fordi jeg pirker og klyper han når han ikke vil. Fordi jeg ikke klarer å la være hvis jeg ikke konsentrerer meg. Hardt. Helt til jeg sovner. Men det er en viktig ting medisinene har holdt meg unna i de tre månedene jeg har tatt dem og det er følelsen som kommer når jeg gjør det som er det beste jeg veit. Når jeg bruker hele meg til å lage noe som jeg synes blir fint og som gjør meg så glad at jeg ikke får sove på mange timer. God natt til deg som får sove. Jeg vil klippe hele natten.
Jeg kjenner meg så utrolig godt igjen her Maren. Det har sine positive og negative sider med disse pillene, som er helt hvite for min del. Noen ganger trenger man dagene uten tabletter, de dagene Jim rømmer huset - for jeg blir ti reiser værre nå i forhold til før. Glemmer å heve stengslene som jeg gjorde før. Den konstante jobbingen for å ikke gjøre så mye rart. Men folk får egentlig mene hva de vil om medisinene syns jeg. For det er ikke de som må leve med meg. Og mine karakterer gikk opp to hakk etter medisinene, jeg fikk endelig frem det i meg jeg visste jeg hadde!
Ha en flott dag i dag - med eller uten medisiner