Av og til kan jeg tenke at jeg har det mest miserable livet i hele verden. Det er selvsagt en stor bløff, men jeg tror alle trenger å føle det litt sånn i blant. Jeg tror vi av og til trenger å blåse opp små bagateller, gjøre dem store og få dem ut. I trafikken, til bussjåføren, til en lærer eller til folk som yter dårlig service. Noen vi kan kjefte på, som vi ikke angrer så veldig på å ha kjefta på etterpå - for da får vi jo plutselig et nytt problem.
Selvfølgelig er det kjekt å være litt rasjonell, men det er noe litt selvutslettende i å tenke at sine egne problemer ikke er store nok. Kanskje kompanserer man ved å gråte over Dr. Phils gjesters problemer, men jeg synes det er mye tøffere å bry seg om sine egne. De er jo store nok i massevis for deg. Jeg misunner litt dem som kjefter på bilen foran, tagger stygge ord på en vegg eller som viser fingeren til en gammel dame som går for sakte. Jeg klarer ingen av delene og frustrasjonen må komme ut på andre måter, oftest i form av at jeg gråter til puta kan vris opp.
Det gjelder å finne noen redskaper, tror jeg. Tagging og vindusknusing er nok ikke særlig langsiktige løsninger, ettersom de kanskje vil sørge for at man drar med seg en hel ny verden av irriterende ting som bøter, kjeft eller kjedelige straffer gitt av politiet. Hva gjør du når du er sint? Jeg for min del, i de tilfellene hvor puta ikke er tilgjengelig for mine tårer, begynner å klusse på et ark. Kjempestygge klussinger som jeg gir øyne og tenker at er den superdumme personen som jeg er sint på. Noen ganger gir jeg dem huggtenner, andre ganger sånne dårlige børstetenner, som hvaler har, også fryder jeg meg over hvor teite de ser ut på min tegning. Andre ganger prøver jeg å si alle banneordene jeg kan etterhverandre, men det pleier å munne ut i latter ettersom jeg kan rimelig få. Det blir noe sånn som “faens dritt møkk søren satan dust”. Altså ikke særlig tøft, men jeg blir i allefall litt mindre sur. Ellers kan man jo sikkert være så smart at man sier fra på en ordentlig måte til de det gjelder, men hvor ofte klarer man vel det? Sørg for å være i din egne trygge hule og sett i gang: vær urasjonell, sutre, bann, kast noe eller tegn så stygt du kan. Det er lov å være sur, naturlig å være sint. Problemene dine er store nok i massevis og alt for ekte for Dr. Phil.
Jeg kan noen fler banneord hvis du vil ha…?
men er det ikke typisk at det er først etterpå, når det har gått over, at man er glup nok til å tenke over sånt;
hvorfor banna jeg ikke mer, hvorfor sa jeg ikke det også, hvorfor klinte jeg ikke til’n, jeg skulle jo kjørt inn i sia på’n,,, ja sånne ting.
Det går liksom ikke an å legge planer for hvordan jeg skal være når jeg blir sint neste gang.
Nei takk, Marte. Hvis jeg kan mange banneord kan jeg jo risikere å bli en banner. Det vil jeg aldeles ikke. Jeg hadde jo et helt år med banning-er-forbudt-lov, så jeg kan ikke ødelegge den gode trenden.
Veldig typisk at man ikke kommer på alle de bra frasene når det gjelder, tante Grete. Særlig når man forteller om det til andre og gjerne skulle sett at historien hadde en skikkelig høydepunkt hvor man selv endte opp som helten.