Jeg har alltid stilt høye krav til mine lærere. Har de ikke gjort seg fortjent til min respekt, har jeg lagt mye av min energi i å vise dem hvor lite de har fortjent. Jeg veit ikke om det er mine steg på veien mot læreryrket, eller om det er aldringens refleksjonsevne som gjør meg mer myk, men i dag fikk jeg plutselig et helt nytt syn på de gamle, gretne gubbene.
Mens den slitne, uinspirerende mannen foran meg fortalte om norsk kirkehistorie fra en stol nederst i forelesningssalen, ved hjelp av å bla i et rotete worddokument, ble jeg ikke bare oppgitt og lei. Jeg synes han så trøtt ut. Tenkte at han kanskje hadde hatt en tøff uke og jeg forsto at han var en ekte person. En helt ekte, vanlig mann. Seinere på dagen foreleste en ny eldre mann. Jeg så han hadde begynt å bli hvit i skjegget. Også han så sliten ut. Det nærmer seg eksamen, tenkte jeg. Kanskje er det slitsomt for han også? Han smilte lurt og ganske interessert om et emne han lovte at var det aller mest spennende av alle emner. Jeg trodde han ikke, men tenkte at det var fint han hadde funnet sin favoritt.
De er kjedelige. Gretne. Upedagogiske. Uprofesjonelle. Late. Distré. Men det slo meg plutselig at han kunne vært min egen bestefar. Denne mannen er noens snille onkel. En morsom historieforteller foran peisen, kanskje? En søt, eldre dame holder kanskje hånda hans på kino.
Nå er jeg jo snart ferdig med skolen for denne gang. Jeg blir en ekte lærer selv. Ingen ting skremmer meg mer. Jeg velger nok en ganske annen pedagogikk, men jeg er jo bare et menneske jeg også. Det er likevel trygt å vite at hvis jeg har en skikkelig dårlig dag på jobb, slekter jeg nok bare litt på en annens bestefar.
du vil vel forhåpentligvis slekte på en annens bestemor?
Neida, gener kan man da få fra både menn og kvinner. Slekter du bare på menn, Ronny?