Noen dager er jeg helt tom. I dag er en sånn dag. Jeg har masse jeg bør gjøre, men hvert gjøremål kjennes helt umulig. Jeg la meg etter skolen og hadde vekkeklokka på en time seinere. To timer seinere våkner jeg og skjønner ingen ting. Jeg har hatt alt for mange sånne ettermiddager i en lang periode nå og jeg begynner å bli bekymra for at jeg mister litt grepet om det å drive en hverdag. Være en vanlig person, som orker det vanlige personer orker. Det kjennes som om kroppen ikke vil samarbeide og at den er 40 år eldre enn inventaret. Jeg elsker følelsen jeg har de dagene utsiden og innsiden samarbeider og jeg føler at jeg kan klare hva som helst. Jeg skulle bare så inderlig gjerne visst hva trikset for å få disse dagene litt oftere er. Trikset er visst verken tran, vitaminer, mye sol, mye hvile, utfordringer av ulik sort eller lange skogsturer.
Å føle seg som en 60åring når man er 23 går ut over så mye. Jeg orker ikke spørre folk hvordan de har det når jeg selv holder på å bli sprø. Jeg er rett og slett utrolig lei av å være sliten og jeg er så lei av å måtte ta hensyn til det. Det er så mye fint jeg kunne gjort hvis jeg ikke hadde behøvd å sove på dagen for så å være trøtt resten av kvelden. Da legen tok tester av meg, var det flere av testene som ikke kunne brukes, fordi jeg var for trøtt da jeg tok dem. Men hei! Det er jo det som er meg. Jeg er trøtt. Hver dag. Med få unntak. Det er jo akkurat de testene som burde gjelde. Jeg prøver det jeg kan å bruke mindre energi når jeg er våken. Tenke mindre. Planlegge mindre. Ikke stresse. Ta ting med ro. Men nå bruker jeg jo så mye energi på å prøve på det at jeg er som en zombie når klokka er to.
Jeg har lyst til å pakke meg inn i en puppe, komme ut om fem år, ferdig uthvilt for resten av livet. Da skulle jeg vært en sommerfugl som orka alt i verden. Aller først skulle jeg flydd til vennene mine, som ikke hadde behøvd å være tålmodige lengre. Fordi jeg var våken hele dagen - inntil vi søkte ly i samme blomst når natten kom.