Maren på Internett

Kjetil og jeg har akkurat vært to timer i drømmeland og forbi, hånd i hånd, heldigvis. Noen ganger er jeg redd for om det finnes et nivå bak søvn, som man kommer til hvis man sover for hardt. Jeg er i så fall farlig nære hver gang jeg sover på dagen og jeg trenger alltid tid til å venne meg til å være våken etterpå. Fjeset mitt trenger tid på å finne sin tidligere form og øynene går fra å være røde til å bli hvite igjen. 

Det er en nydelig dag. Sola skinner og jeg lurer på om jeg skal utnytte den på en spasertur etterpå. Jeg har fri helt fram til mandag og jeg er fantastisk flink til å fortrenge alt jeg egentlig burde gjøre - alt forbundet med noen eksamner som foreløpig er alt for abstrakt til å tenke på for min del. Det er jo så mye som er konkret! Is, påskekyllinger, venner og god mat. Kjetil og jeg har kjøpt inn en passe mengde godteri før påska, men kom på i går at bensinstasjoner er åpne i påska, så vi kan jo i prinisppet bøtte nedpå med alt bensinstasjonen tilbyr (altså brus og godteri). Vi burde absolutt bodd på verdens mest øde sted, for vi er så alt for flinke til å benytte oss av tilbudene i nærmiljøet. Vi klarer svært sjelden å være rasjonelle voksne som sier at vann er bedre enn brus og gulrøtter bedre enn sjokolade. Min teori er at vi rett og slett er for smarte for å gå på sånne løgner. 

Jeg håper at du ikke jobber turnus i påska. Jeg håper du ikke er fornuftig, at du går i pysjamas så lenge du vil og jeg håper du synger mer enn bare i dusjen denne påska. Dessuten håper jeg du koser deg med veldedige reklamer, som minner deg på alle handicapene du ikke har, og at du er ute hver gang du er lei av å være inne - det er i allefall høytid for meg.

Utdrag fra Marens topphemmelige dagbok, skrevet i året 2002:

9. januar

I dag er jeg så lei av at alle er så sure mot Ari Behn. Jeg så en dokumentar om han i dag og han og Märtha ser veldig forelska ut og jeg synes det er så dumt at alle prøver å ødelegge for dem. Også har jeg forresten veldig vondt i magen.

(more…)

Ring ring. Ja? Ja! Jeg er veldig interessert! Flott! Ja! Yta? Mysigt, ja. Kjempefint! Takk! Hejdå! 

I dag ringte dama som gjorde alt mer konkret og virkelig og skummelt og bra og sentralt. Kjetil og jeg skal bo i Guldhedstornet i Gøteborg. Tett i tett på 28 kvadrat. Sentralt og fint. I en ny by som er bare vår. Nå gjelder det å finne ut hva vi skal gjøre der.

Jeg er mett. Jeg er stappmett og har magen full av bursdag. I dag har jeg fått mye som begynner på s. Jeg har fått sang, sol, svømmebriller, skojern, skjorte og sko. Mange ting på andre bokstaver også og jeg har fått verdens fineste klokke. Jeg har møtt fine mennesker som har sagt fine ting og jeg har spist fin kake med mange lag og alle sammen var gode, særlig oppå hverandre. Huset vårt er pyntet med kyllinger og andre gule ting som lager sol inne mens våren lager sol ute. Kjæresten min ler fra stolen av noe på TV som han synes er gøy og magen min skyver dataen opp og ned fra sofaens horisontale akse, mens jeg puster forbi brus og annet - som er så godt at jeg nesten blir uggen. I dag er jeg 23 og jeg kjenner meg som den aller fineste ballongen på 17. mai. Nå viser den fine klokka mi at det er leggetid og jeg gleder meg til alle tidene klokka skal vise. Jeg tror den vil sove i min seng i natt.

Det er onsdag og “Luksusfellen” på TV. Et herlig program som alltid får meg til å føle meg både ansvarlig og fornuftig. Ingen kredittgjeld på mangfoldige tusen, ingen impulskjøp og ingen refinansiering i denne gården. Ikke så rart kanskje, etter som jeg egentlig ikke eier en eneste ting som er verdt mer enn 10 000. Jeg ble plutselig oppmerksom på hvor latterlig sparsommelig jeg er, da jeg gredde håret med hårbørsten uten skaft, tok på meg sefa-joggebuksa fra 1998, de hjemmesydde tøflene og tok meg et glass eplejuice av billigste sort, kjøpt inn med budsjettets kontroll. Det skal jo sies at jeg er student og at jeg fint klarer å bruke opp pengene jeg får inn hver måned, så jeg er nok mer normal enn jeg plutselig følte meg.

Tanken på å bli voksen, med hus, jobb og bil i mitt navn er skremmende for en som kjenner nakken spenne seg for hver nøkkel som festes til knippet. Nøkler er ansvar, eie er ansvar, penger er ansvar og jeg er redd for ansvar. Jeg fikk et brev i posten som sa at jeg skulle få 8000 av staten fordi jeg hadde betalt for mye i skatt og Kjetil spør om jeg ikke er glad. Jo, jeg er glad, men jeg veit hverken hva jeg skal gjøre med brevet eller pengene. Jeg ble glad da jeg kom på at hverken lån eller stipend kommer om sommeren, og at jeg derfor kan bruke pengene på akkurat det samme som jeg pleier. Hurra for alt som er lett og alt som er vanlig og alt jeg klarer selv. Det er jo stadig mer og mer og til fredag er jeg 23. Hva må jeg klare da?