Hodet mitt er som en tørketrommel hvor lofilteret ikke er tømt. Det er tørt, varmt og det lukter svidd. Jeg får ikke puste. Alle tårene presser seg opp fra magen som pepsi max med alt for mye kullsyre. Det velter over. Jeg knekker på midten og er ett egg uten skall. Jeg er et vrak. Jeg tenker at jeg vil bli rugget som et gråtende barn i en diger klem og jeg håper du skal si at du også gråter hele dagen av og til.
Jeg gikk på en smell. Når hver dag kjennes som en måned, er seks måneder lang tid. Men når hver dag kjennes som en måned, får man god tid og plutselig kan det bare gå én vei. Bunnen er nådd. Når det ikke er en trøst at livet går videre, er det på tide å trekke pusten. Vende nesa opp. Det er der veien er.
Det går stadig lengre tid mellom hver gang jeg knekker på midten. Noen ganger glemmer jeg at det kan skje, jeg løper lykkelig ut i verden med armene i været og kommer hjem som en skureklut. Jeg trodde det skulle gå bra. Jeg blir overraska. Skuffa. Redd for at det skal vare i hundre måneder til. Jeg vil så gjerne ha noe å ta av, sånn at jeg kan velge å ta meg sammen.
Jeg var som et frø i våt bomull, i en avklippet melkekartong. Jeg var karse i en vinduskarm som fikk næring, stell og omsorg. Takk og pris. Jeg har begynt å gro. Kan se stadig mer av alt det fine som er rundt meg. Jeg ser de andre karseblomstene som også titter opp. Jeg veit så mye bedre nå hvordan de rundt meg kan ha det, enn det jeg kunne ane før. Alle henger visst litt med blomsterhodet av og til. Alles tørketrommel lukter visst svidd i ny og ne. Ikke vær redd. Du har bare glemt å tømme lofilteret. Du er ikke rar. Jeg gråter også hele dagen av og til.