Om bare litt over en uke skal jeg på klassegjenforening, med den herlige klassen jeg gikk i fra 1. til 7. klasse. Jeg var verken mobbeoffer eller klassens klovn, så jeg har vel egentlig ingen ting å bevise, men de siste månedene har jeg fått små stikk av panikk med jevne mellomrom. Jeg har hatt planer om langt, flott hår. Skinnende hvite tenner, lang, slank hals, nette legger og en smal midje. En liten mastergrad i et vanskelig fag hadde heller ikke vært kjedelig å hatt med seg i penveska. I tillegg hadde det vært gøy å entret festen i egen, dyr bil og hatt med bilder av den flotte villaen vår, sånn hvis noen skulle spørre.
Nå er det bare en uke igjen. Jeg har ikke fått hvitere tenner, nettere legger eller lengre hår. Hus og bil har jeg ikke hatt behov for ennå. Mastergraden er fortsatt like langt unna og penveske har aldri vært helt meg. Jeg får vel bare stille opp som meg. Uten forkledning i noen form. Her er jeg. Jeg har krøller som verken er lange eller korte, tenner som sklei tilbake etter reguleringa og blei akkurat som de var i 6. klasse og jeg har stødigere legger enn de fleste.
Malin og jeg ble enige om å si “så fin du er!” til hverandre, uansett hvor ille det stod til. Jeg ser for meg at jeg sklir i gjørme på vei opp til Trondalen og at jeg blir overstadig berusa etter et kvarter. Det ville jo være høflig av meg, å ta på meg rollen som festens flause, først som sist. Ut ifra forutsetningene skulle man kanskje tro at jeg ikke gledet meg, men det er overraskende nok helt feil.
Jeg gleder meg til å være Maren, fra barneskolen, som bare har blitt en større versjon av seg selv. Som ikke beviser i noen retning, ikke har eller er noe spesielt i noen form. Jeg gleder meg til å se alle sammen. Jeg håper at de er seg, i en større versjon. Jeg gleder meg til å le med Elisabeth, Therese, Malin, Silje, Linn, Jeanette og alle de andre. Jeg gleder meg til å mimre tilbake til da Elisabeth og jeg lekte Simba og Nala på løveklippen, da Therese og jeg bakte fantasikaker eller overnatta på balkongen - eller feiret vår egen julekveld ved et bål i skogen. Til da Jeanette måtte låne regntøy hos oss og til da Malin mente det var løgn at jeg hadde en Diamantsykkel. Den var jo tross alt ikke av diamant. Jeg gleder meg til å le av kysseleken i fjella, overnatting i leikestuer og Aaron Carter. Aller mest gleder jeg meg til å minnes og le av ting jeg har glemt.
Jeg kommer ikke til å tenke på lange halser, slanke legger eller mastergrader den kvelden. Verken hos andre eller meg selv. Aller helst håper jeg at vi drømmer oss bort alle sammen, og blir akkurat som vi var da vi gikk i 3A og lekte med Tassen Sofus, under Åslaugs kontroll. Jeg har ikke trent hele våren som jeg håpte i mars. Regulering har ikke gitt meg rettere tenner og jeg skal bare bli lærer - i Halden, hvor jeg elsker å bo. Jeg er bare Maren, som blåser i at noen korte måneder ikke kunne gjøre underverker i noen form og som nå kommer til å telle ned hver dag - 7, 6, 5, 4, 3, 2, 1 - i en veldig lang uke.
Hahahahahahaha
Jeg har klassefest imorra! Gudveithvormangeårsiden-jubileum og jeg Må innrømme at jeg har tenkt akkurat det samme!
Jeg fikk heller ikke trent denne våren som planlagt og gått ned de kiloene jeg hadde tenkt.
Men det driter jeg i.
For når jeg idag har snakka med Kari og Gry og Nancy og planlagt transport og overnatting, da ler vi og prater som før- og det er ingen som merker seg at det er 10 år mellom hver samtale. Neida, vi kjenner hverandre fra bånnen av, og festen i morra blir kanonbra, - det veit jeg med sikkerhet!
:0)
Åååå!
Nå har jeg selv begynt å glede meg skikkelig til min egen klassegjenforening jeg skal på i sommer! Takk, Maren!
Jeg var på reunion med russekullet mitt for et par år siden, det var 10-års jubileum! Måtte le av hvor desperate folk var… De måtte markere hvor vellykket de var! Sjøl var jeg sykemeldt, uten jobb, ikke gift og ingen barn! Men lykkelig med verdens beste kjæreste og trygg nok på meg sjøl til at jeg ikke trengte å skryte for å trykke ned noen eller virke bedre enn det jeg er. De som var fullest og verst i russetida hadde hatt vorspiel før festen, og kom full, fullere, fullest før middagen som begynte ved 8-tiden! Moro
Beste samtalen jeg hadde den kvelden gikk som følger:
“Hei, Anette! Kjenner du meg igjen?”
“Hei, så klart, du har ikke forandret deg så mye på 10 år… Bra med deg da?!
“Ja, jeg er gift med en lege og har to barn”
“Jøss, kan jo ikke se at du har vært gravid engang”
Den andre:
“Jeg visste det med engang at det var han jeg skulle være sammen med da jeg møtte han… Gjorde du det, Anette, siden du er sammen med en som er 7 år yngre enn deg?”
“Ja, så klart, hadde ikke vært sammen med han ellers!”
Altså, skjønner du?! Jeg visste ikke om jeg skulle le eller gråte over de jentene! Gud, jeg er så glad for at jeg er meg og at jeg er fornøyd med det!
Jeg håper du koser deg masse på reunion, for med ungdomsskoleklassen var det kjempekoselig og moro! Fikk en venn for livet etter den festen, en som ikke var venn da vi gikk på skolen sammen
God helg!