Maren på Internett

Jeg ble så himla glad av å lese kommentarene deres på forrige ukes “Hurra!”, så jeg velger å gjøre det til en ukentlig tradisjon. Jeg finner tre ting i denne ukas versjon av mitt liv,  som gjør meg så glad at jeg vil skrike av lykke, så finner du tre ting som gjør deg hoppende glad. Here we go:

• Eksamen er snart over, ferien er snart her! Jeg har fine venner å dele den med og mange verandraer jeg kan sniklåne. Det er mange fine tjern i Halden og flott skjærgård i byene rundt meg. Paradis!
• Til søndag er det 17. mai!
• Jeg tørr alt mulig. Jeg er ikke redd lengre, for butikken, bilkjøring eller for selve frykten for å være redd. Jeg er sterkere og mer trygg på alt sammen. Med andre ord: Jeg er tøffere enn noen gang!

Så, kjære deg, hva er din ukes “Hurra!”?

Utrykk og utsagn jeg synes er irriterende:

“Jeg bare tar det som det kommer jeg”. Ofte hørt i reality- eller konkurranseprogrammer. Utrykket er ikke så ille i seg selv, men finnes det noe alternativ? Hvem sier vel “denne gangen velger jeg å ikke ta det som det kommer”. Alle tar det som det kommer. Noen prøver bare å forberede seg først. Til syvende og sist er det lite man får gjort og man ender opp med å ta det som det kommer. Arg!

“Hvem er det som liksom er mannen i forholdet deres a?” Spørsmål til lesbiske par. De er lesbiske. Det er ingen mann i forholdet. Det er akkurat det som er poenget. 

“Jeg har alltid vært litt guttejente”. Jeg har vært en ujålete, urolig treklatrer, men jeg er en jente. Ferdig med det. Les her og forstå min irritasjon. Et lite utdrag:

Hvorfor kaller så mange seg dette? Ganske enkelt fordi vi legger en rekke positive egenskaper i begrepet, som det å være sporty, real, modig, leken, morsom, avslappet og ujålete. Inneforstått betyr det egenskaper vi ”jentejenter” ikke innehar

“Jeg er helt kokacoliker!” Jeg blir så inmari flau av dette utrykket. Kan du ikke bare si at du liker cola veldig godt?

“Kan de ikke bare dra tilbake dit de kommer fra?!”. Nei, de kan ikke det. Det er ikke et alternativ. Det er derfor de er her. 

“Han ungen der er så slitsom. Han må snart lære å ta seg sammen”. Han prøver å ta seg sammen like mye som de andre, men han får det ikke til. Det er ikke hans skyld. Ingen barn har lyst til å være en pest og en plage for lekekameratene sine. 

“Jeg er liksom litt sånn direkte og litt sånn rett fram jeg” - og andre selvmotsigelser

“Jeg vil bare at alle skal ha det hyggelig sammen jeg”. Det vil alle. 

“Holdt jeg på å si” “Nei! Du holdt ikke på å si det, du SA det!”. Sorry da, det er bare et utrykk. Og de utrykkene jeg har hengt meg opp i - de er ikke selvfølgelig ikke irriterende i det hele tatt.

Jeg gleder meg sånn til middag. Vi skal nemlig spise dette:

Jeg gleder meg ikke bare fordi det sikkert smaker helt OK, men også fordi jeg skal spise alle dyrene som bor på Madagaskar (riktignok i pastaversjon). Jeg har tatt opp kjøttdeig og satt Madagaskarpakka på benken, alt klar til tilberedning av den herlige retten. Ellers blir uka preget av eksamenslesing fram til torsdag og alt annet enn eksamenslesing etter det. Da setter sommerferien i gang og jeg skal ha på sommerkjole uansett om det er 2 plussgrader og haggel. På søndag er det 17. mai, en av mine favorittdager. Jeg gleder meg til korps (som vi skal se fra ballkongen, både Kjetil og jeg med tårer i øynene - selvsagt), is, gassballonger på vei mot evigheten, grisete barn og voksne i bunad. Nå vender jeg nesa tilbake til tiggerordener, Paulus, Augustin og Olav den hellige. Kristendommens historie skal pugges og huskes (helt til torsdag ettermiddag). 

Til høsten skal jeg gå naturfag på høyskolen. Håper all undervisningen blir presentert som dette:

I dag har jeg sett:

• En veldig stor mann med en veldig liten puddel
• Mange bjørketrær (jeg legger så godt merke til dem nå)
• Masse sneiper på balkongen som jeg tenkte at jeg måtte rydde bort, men jeg gjorde det ikke likevel
• En mann som rømte fra en bil, tok med seg steiner fra grøfra før han ble tatt med inn i bilen igjen
• Eksamensoppgaver og en levert eksamensfil
• En gigantisk blomst i håret til ei jente med lite fjes
• Siri ved siden av meg som har så vondt og som jeg synes så synn på
• En hel fjellside full av hvitveis
• Verdens fineste kjæreste med verdens fineste tantebarn på armen

• Jeg har verdens fineste tantebarn, verdens beste kjæreste og cirka ti andre personer rundt meg som jeg synes er best i verden
• Det er snart sommerferie, jeg har verdens fineste sommerjobb og masse tid til sol, iste, grill og bading
• Jeg har gode sko, bukser som passer og verdens mjukeste seng

Hva får deg til å ville rope hurra?

Pappa har fortalt at jeg var nervøs for å begynne på skolen. Han spurte hva jeg var redd for og jeg svarte at jeg var redd for å ikke være best. Tenk om jeg ikke er den flinkeste. Jeg var nok ikke den flinkeste og etter at jeg hadde begynt på skolen var jeg nok ikke så opptatt av det heller. Jeg skjønte at det ikke var særlig kult å sitte stille. Det var mye oftere friminutt da vi hadde lekt skole hjemme. Jeg skjønte at jeg nok ikke kom til å være best i noe som helst, og at det ikke nødvendigvis var så stas å være best heller. Hva får de beste? Stjerne, streker, oppmerksomhet og rollen som konfransier på juleforestillingen. Jeg synes det var helt greit å være bakemester Harepus og dikter i “byen vår”. Stjerner og streker er ikke brukbart til noe som helst, det skjønner til og med barn.

(more…)

Nå er det atter kveld og sola har nettopp bikket horisonten. Flagget ble tatt inn litt for seint, antakelig fullt av pollen. Jeg har pollen på hjernen og føler hele kroppen min har et ekstra lag - som kampmaling med kampropet “Pris bjørka”. Et fløyelsmjukt, gult og gjennomsiktig lag med støv - direkte sendt fra bjørkas befruktningssentrum. Øyevippene mine er dekket av pollen, bilen er lysegul og hvor enn jeg legger hendene så trekker jeg de tilbake med et nytt lag kløpulver. Støvet jeg iherdig jobber imot og virkelig har tatt opp kampen med.

Jeg skal ikke tape ved å synke sammen i fosterstilling i senga. Jeg skal ut! Møte opp med solbriller som skjold og jeg skal spytte gult på den lysegule asfalten. I kveld skal jeg (som vanlig) dusje, føne, så sove - med døra lukket mens jeg ler og veit at pollenet taper til slutt. Bare vent! Ved utgangen av  juni er du ferdig befruktet, støvlageret er tomt og ikke ett eneste lite bjørkebarn skal få gro ut av mine øyne, min nese, på mine eiendeler eller ut av min kropp. Jeg skal vinne min kamp og jeg håper Kjetil kan vinne sin mot airconditionanlegget, som foreløpig leder 1-0. Han ligger som bare en taper verdig, med dyne i ryggen og papir på nattbodet. Gjennom natta våkner han jevnt av sine egne tapersnork. Bare vent! Vi veit hvem som vinner. Snart. God vår!

Jeg var ikke rusa da jeg skrev blogginnlegget i går. Jeg trengte bare å drømme meg bort litt. I dag har vi sett 1. maitog og nå skal jeg straks ønske den lille babyen velkommen hjem. Han liker visst å kjøre bil. Kjetil lager deilig middag som jeg gleder meg til å spise. Svinefilet til 15 kroner lager fredagsstemning i Busterudgata. Hurra for kiwis helgetilbud!