Maren på Internett

“Som tida flyr!” hører man ofte de voksne si. Da man var barn var man helt uenig og visste at det var en evighet både til jul og neste bursdag. Jeg har blitt 23 år og kan fastslå at årene passerer fortere og fortere for hvert år, og jeg merker det nok ekstra tydelig fordi jeg akkurat har gått fra å glede meg veldig til jul, til å skulle kalle meg voksen. Jeg har selvfølgelig ikke sluttet å glede meg til jul - jeg tenkte på gløgg og julesanger seinest i stad, men jeg er enig med de voksne i at tida går fort. Og en ting kan jeg si deg, at det er ingen ting som går så fort som nyheter.

At Sturla Berg-Johansen er homo, stod ikke i forrige nummer av Se og Hør. Det er likevel fortsatt mange som omgjør homovitser til Sturla-vitser og jeg må si jeg ikke anser nyheten for gammelt nytt (ikke så veldig interessant nytt, heller), men veit du når han i showet sitt avslørte at han likte best å være kjæreste med menn? Jo, i februar! For over et halvt år siden! Definitivt gammelt nytt og alle dere som drar Sturla-vitser burde være flaue over egen uaktualitet. Og dårlig humor, for den saks skyld.

Tsunamien husker alle. Selv om det finnes massevis av tsunamier i historien, er det bare en tsunami som kan omtales som Tsunamien. Det var i jula og alle romjulsfeiringer prioriterte plutselig nyheter på TV, framfor Disneyfilmer eller julemusikk. Alt for unge folk så på alt for ekle bilder av ofre på internett og mange kjente en som gikk i klassen til en som skulle vært i Thailand akkurat da. Det er ikke lenge siden synes jeg. Det var jula for noen få år siden, var det ikke? Jeg googler og får se at det var den 26. desember i 2004! Ni minus fire: fem år siden! Da var jeg 18 år og mamma var i 40-åra og lillebror Sindre var bare 9 år. Han er jo tenåring nå. Definitvit kjempelenge siden! Jøss, som tida flyr, tenker du kanskje? Ja, jammen gjør den det. 

Når var 11. september, spurte en kollega meg for litt siden. 11. september er hvert eneste år, men som med Tsunamien er det bare én 11. september som kan nevnes helt uten årstall og sammenheng. På åttitallet var det kult å spørre “hvor var du da Brå brakk staven”, (det var for øvrig 25. februar 1982) mens nå husker alle hva de gjorde den 11. september. Jeg slo på TVen etter skolen, fikk sjokk, ringte Kristi, sa det hadde blitt krig og fikk ikke sove på flere dager. Det var ikke i 2005 eller i 2004. Det var i 2001! Jeg var 15, mamma fortsatt i 40-åra og Sindre var bare 5 år. 

Jeg flesker til og forteller at det faktisk er 10 år siden Orderud-saken og funnet av den oransje sokken. Tida flyr definitivt i nyhetssammenheng og snart er det kjempelenge siden Kongo ville ha tretusenmilliarder av Norge. En jeg kjenner, sa en gang at nyhetene er som verdens lengste realityshow med saker som utvikler seg og forsvinner hele tida. Det gjelder å følge med, for intrigene kommer og går fortere enn i Hotel Cæsar. 

God helg.

Jeg har hatt over tre måneder skolefri. Jeg har gledet meg til å komme i gang igjen, men husket ikke helt hvordan skolehverdagen var. Jeg var litt spent da jeg gikk til bussen i dag, men alt gikk som på skinner og plutselig satt jeg i det nye klasserommet, med den nye klassen min. “Hei, hei, om et år kjenner jeg dere kjempegodt”, tenker jeg. Rart og fint.

Jeg kjente mange i klassen fra før også, så det var trygt og godt. Tavla var uklar og jeg tenkte at jeg må få meg sterkere linser. Vi kjente på steiner og bestemte hvilke mineraler eller bergarter de tilhørte. Vi lærte om jordskjelv, vulkaner og nye bergarter. Ja, for det finnes så mange og stadig finner man nye. Jeg husker gneis, feltspatt, glimmer, flint, rubin, diamant og smaragd. Jeg burde huske flere, men det får bli en annen gang.

På bussholdeplassen på vei hjem kjente jeg at hodet var tungt. Som om hodet har vært inne i en trommel full av informasjon som har pressa seg inn i den litt for lille hjernen. Jeg gikk av bussen, handlet litt på Rema og kom inn døra hjemme. Hodet var ikke til å bære, det måtte legges. Jeg tar opp mobilen for å se på klokka, men sovner før jeg rekker å se hva den viser. Det går en time før jeg bråvåkner og tenker “jeg trenger mer!”, før jeg sovner igjen. Jeg må samle alle kroppens krefter for å sette laksen inn i ovnen og jeg veit ikke helt om jeg tror på svømmeturen jeg har bestemt meg for å ta. Jeg håper, håper, håper at jeg får mer energi når vi har kommet bedre i gang. Kanskje det hjelper med litt tran?

Nå er det to og en halv time siden jeg pakket veska etter første skoledag og nå husker jeg så inderlig godt hvordan det er å gå på skolen. Hjelp. Det kjennes naturstridig og tvinge hodet mitt til å lære fra 09 til 15 hver dag. Bare ett år til, så fortjener jeg verdens fineste diplom. For disiplin og selvmotivasjon i atten lange skoleår. Bare litt til, så er jeg i mål.

De siste dagene har jeg tatt politikkforvirringen i egne hender og kommunisert med politikere og politiske partier via Twitter. Jeg veit ikke om jeg har blitt så mye mer intelligent, men jeg har forstått at politikk kan være både sosialt, koselig og noe som angår oss, alle mann alle. Ved å få små hilsner og kommentarer fra ekte politikere har jeg forstått at de bare er mennesker de også, og at meningene deres er like forskjellige som hos jentene i hekleklubben. Jeg har skjønt at jeg er stor nok nå. De som er store nok, får være med på det som de små ikke skjønner seg på og de skjønner nok mindre enn meg.

Det er under ei uke til jeg blir naturfagstudent. Jeg skal lære om kjemi, fysikk og økologi og jeg gleder meg til å være realfagsnerd igjen. Realfagskjærligheten har jeg for øvrig arvet av pappa, slik som jeg også har arvet lesehastigheten og skjønnskriften fra han. Jeg blir nå et levende eksperiment i å flytte pappas skoleferdigheter inn i mammas yrke og jeg innser at jeg har blitt en arv-og-miljø-klisje. 

Rutinene er i gang. Kjetil jobber til faste tider, jeg trener igjen, Kjetil trener igjen og middagen står på bordet i løpet av ettermiddagen. Harmoni og balanse, hipp hurra og halleluja. Nå pakker Kjetil ned hagla for en helg med duejakt. Jeg for min del skal tilbringe helga på jobb og syklende fram og tilbake i regn og torden. På tide å tenke på noe som er finere enn regn og torden. Da tenker jeg på venninner som sitter i sofaen min og hekler og holder babyer og spiser kveldsmat hos meg og jeg blir glad. Også hører jeg på koselig musikk og kommer på at verden er et fint sted, med politikere som bare er folk og med skog man kan gå i så mye man vil og man behøver ikke være redd, selv om det av og til er ulv der.

God helg.

For en stund siden ropte jeg “Hurra!” for mitt gode sovehjerte og det gjør jeg gjerne igjen. På et døgn har jeg klart middagslur, nattesøvn, flyturlur og bilturlur og kan du gjette hva jeg gleder meg til nå? Seng og pute og søte drømmer. Jeg er en sovemaskin! 

(more…)

Det bør ikke åpnes for oljeboring i Lofoten. Homofile bør få adoptere barn, politiuniformen bør forbli nøytral og kontantstøtten bør fjernes der det er full barnehagedekning. Det bør åpnes for at private firmaer kan slippe til i eldreomsorg og helsevesen, grunnskolen bør være offentlig styrt og arveskatten bør reduseres. Norge bør ikke bli medlem av EU og det bør på ingen måte innføres karakterer i barneskolen.

Jeg er ikke politisk aktiv. Jeg er bare en forvirra førstegangsvelger som ikke veit hvilket parti som passer for meg. Jeg tar tester på internett og lar partienes profilering via internett spille en betydelig rolle når jeg avgjør hvem som skal få min stemme. I går ble kvelden til natt mens Kjetil og jeg diskuterte hvorvidt private barnehager burde overtas av det offentlige, om det burde innføres makspris i SFO, om det burde finnes spesialskoler eller spesialavdelinger, og om tannhelsetjenesten burde inngå i den vanlige egenandelsordningen for helsetjenester. Alle disse spørsmålene rører ved et senter i hjernen som ikke har vært særlig aktivt siden eksamenstida i mai. Da Kjetil sa at Venstre ikke var på den politiske venstresiden, ble pynten satt på kransekaka av forvirring.

Noen har vært enda mer frustrert enn meg. Bildet er hentet her

Politikk er jo søren meg alt. Alt du kan komme på er politikk. Norge er et himla fint land fordi noen har brydd seg om politikk og gjort noe som mange har ment har vært lurt og smart og riktig. Jeg liker at grensa til Norge følger bekken (som det står på skiltet ved Elgåfossen her i Halden), og jeg kunne ønske at alt var så enkelt som det. Men alle er ikke snille og alle vil ikke dele likt. Andre har prøvd ordninger hvor man har ytt etter evne og fått etter behov, men det var visst ikke så enkelt.

Jeg har skrevet før at jeg er redd for ansvar. At nøkler er ansvar, men er det noe som virkelig er ansvar - så er det å ta stilling til det som er politikk. Er det flere enn meg som får lyst til å leke i vanndammer med gummistøvler på når de ser Tabloid på TV? Jeg er for liten for dette. Jan Eggum synger “verden er for stor for meg” og jeg er helt enig.

Kjære riktige politiske parti. Vennligst ta kontakt.