For et år siden fikk jeg vite at jeg har ADHD. MBD, funksjonshemming, lyte, sykdom, syndrom eller handicap - kall det hva du vil. Jeg blei forbausa og tvilte på at jeg kunne være hyperaktiv i noen form. Det skulle vise seg at ADHD innebar mer enn hva den allmenne oppfatningen av ADHD tilsa, om pøbelgutten som trivdes best hengende fra gardinstenger med tunga geipende mot en autoritet. Det var ikke meg. Min ADHD funker ikke sånn. Jeg vil skrive om min ADHD, fordi jeg vil at andre som får vite at de har ADHD, ikke skal føle det like fremmed som jeg gjorde. Min versjon av ADHD er bare én versjon, og det er like mange versjoner som folk som har de fire bokstavene mer eller mindre synlig skrevet i panna.
For meg er ADHD:
- Å alltid, alltid, alltid ha en sang på hjernen
- Å plutselig ha revet et A4-ark i bittesmå biter og spist halvparten av bitene, for å se om man blir mett av ark
- Å sitte i klasserommet og se ut av vinduet. På alt som rører på seg. Lenge. Og så følge med litt igjen
- Å bite negler til det ikke er mere negler igjen, fordi det kjennes ut som om du har en vulkan i magen som kribler helt ut i fringrene og hvis du biter negler så kjenner du ikke den uroen for en stund
- Å ligge i senga og tenke på hvor deilig det hadde vært om du ble holdt fast i en boks eller bundet fast i reimer, for da hadde du ikke trengt å holde fast kroppen selv
- Å krølle tærne inni skoa, bite seg i tunga, klype fingrene mot hverandre - alt for å holde fast kroppen for en stund, så den ikke kjennes så urolig. Jeg krøller tærne overalt - alltid
- Å følge intenst med i undervisninga fordi du veit at du ikke, ikke, ikke må ramle av lasset. Da er det over og ut, så det gjelder å henge med. Jeg klamrer meg fast til blyanten og fester øynene i tavla. Jeg må skjønne det som blir fortalt, nå, for å lese det seinere hjemme er - og har alltid vært - uaktuelt
- Å gå på butikken uten liste fordi du bare skal ha tre ting og tenke på de tre tingene hele veien til butikken og hele veien hjem, for så å oppdage at du bare husket to. Søren, en tur til.
- Å legge igjen svømmebrillene i svømmehallen, busskortet på skolen, mobilen hos ei venninne og lommeboka i bilen til en i klassen. Og du synes alltid, alltid, alltid at du ser etter deg før du går
- Å føle at ting flyter
- Å alltid være litt redd for at noe uforutsett skal skje
- Å ha mange idéer, masse pågangsmot og følelsen av å kunne klare alt i verden, helt aleine - før du plutselig føler at verden er for stor og senga er den eneste trygge plassen
- Å ville holde tempoet oppe fordi du veit at du kjenner deg sliten hvis det blir rolig eller stille
- Å ta seg sammen, få beskjed om å ta seg sammen og ta seg sammen enda litt til
- Å huske alle etiketter, bilder og figurer. Sortere navn etter form, ha en tenkt farge i hodet for alle du kjenner, en tenkt form for alle du kjenner og ellers være god på alt som kan huskes - eller gjøres - visuelt
- Å like alle som er enkle å forholde seg til, verdsette klare personer og klare svar
- Å like at skolen begynner til samme tid hver dag og tenke at du kommer til å krepere om du ikke får friminutt til vanlig tid
- Å snuble i ingenting
- Å brenne deg når du tar ut noe av ovnen, selv om du passer deg litt ekstra godt for hver gang
- Å søle
- Å være ekspert på å motivere seg selv. “Dette går bra!”, “kom igjen!”, “bare litt til!”
- Å være frustrert over følelser som kommer ingen steds fra, men etterhvert lære seg å snakke i stede for å slå når frustrasjonen kommer
ADHD er hundre ting til. Kanskje tusen ting. Det kommer enkelt fortalt og etter hva jeg har forstått av en dårlig kontakt i hjernen, den fremre delen som er rett bak panna. Signaler sendes ut i en fart og inn i en annen, noe som lager kø, krøll eller annet trøbbel i rekkene. Medisiner kan fikse kontakten, men de kan også føre med seg en hel del annet. Alle som er voksne og fornuftige bør få velge selv hvilke medisiner de vil ta, også de som har ADHD. Hjerneskade til tross, veldig få trenger tips fra snusfornuftige bekjente.
Veldig få med ADHD henger opp ned med tunga ute, men av og til kunne jeg ønske det var min måte å takle utfordringer på. Har du møtt én person med ADHD, har du bare møtt én, heter det så fint. Har jeg møtt deg, så har jeg bare møtt én som deg, heldig vis.
Jeg håper kanskje ADHD ikke er like fremmed for deg nå, som det var for meg. Selv om lista mi var lang, er ikke ADHD bare dumme ting. Men det er en byrde for de som har det, slik som diabetes, hørelstap, en manglende hånd eller astma er en byrde for de som har det. Man kan ikke bli frisk, men man kan leve fint, finere, finest med ADHD, som med alle andre små handicap. Hvordan man har det avgjøres ikke av kommunikasjonsgrad i pannebrasken eller antall armer og bein, men mer av i hvilken grad man annerkjenner seg selv og hvordan man har det med den man er. Alle har skavanker, alle har en lyte.
Jeg synes du er tøff som skriver om dette, og så synes jeg det er fryktelig interessant å lese om det. Vi har alle våre feil og lyter, men vi har ikke alle navn på dem - og det er de som gjør oss til den vi er, eller hur?
Og så ble jeg fryktelig nysgjerrig på hvilken farge jeg har! Kan jeg være lilla eller grønn, pliiis?
helt klart lilla! Pussig at du foreslo det selv
og jeg blir nesten litt stolt når du sier det sånn: mine lyter har et navn! Hah!
Som deg liker jeg enkle og direkte mennesker, som på en grei måte kan gjøre seg forstått og si ifra om det er noe.
Måten du beskriver din ADHD på er enkel og direkte men også utrolig velskrevet og veldig ærlig - ja som Bente sier; interessant lesing!
Håper alle som søker ADHD på google får opp siden din!
Det er allerede skrevet her, men det første jeg tenkte når jeg leste dette er at Maren er utrolig tøff, som tør å være så ærlig.
Skjenner og har jobbet med mange med adhd og at du er så åpen og ærlig med, ikka bar at du har adhd, men hvordan du føler den påvirker deg, er utrolig viktig. Folk trenger å vite mer om ADHD som det er altfor mye myter om. Tommel opp for Maren!
Tusen takk for fine ord og tomler opp, tante Grete (mørkeblå) og Ronny (lysegrønn). Jeg håper i allefall de som googler ADHD får opp noe annet enn avanserte utgriinger om hjernefunksjoner, prosentandel ADHD´ere i fengsel og andre skrekkeksempler. Ikke rart man blir redd og kjenner det litt fremmed.
Jeg har også mange av de bitene der, men ikke nok til et helt puslespill.
Jeg beundrer deg Maren, dette skal jeg vise Magnus, - han hang ikke i gardinstanga - han klippet i stykker gardinene i steden
Veldig bra skrevet Maren, og helt i tråd med min virkelighet og. Det er veldig godt når noen setter ord på akkurat hvordan du selv føler det, jeg klarer ikke å få det så klart frem :0)
Du skriver så fint! Og som du helt riktig skriver, det er like mange varianter av ADHD som det er mennesker med diagnosen
Min ADHD fortoner seg anderledes for meg, men den er like ugrei for det.
Jeg synes det du skriver om medisinering er kanskje det aller viktigste. At alle skal få velge sin form. Jeg husker jeg var vettaskremt da jeg skulle ta den første halve tabletten med Ritalin. Ville det bare si klikk i hodet og vips var konsentrasjonen der, eller ville jeg dø? Og hva skjedde når virkningen gikk ut? Og ikke minst hva med langtidseffekten og bivirkningene? Hva med meg? Ville jeg bli anderledes med tiden? Og hva med det biologiske i meg? Ville alt være like bra om 20 år. Den første natta lå jeg våken og holdt meg fast i madrassen for å kunne kjenne etter om noe skjedde. Tilsutt valgte jeg alternativ behandling som homeopatisk ritalin og sterkt fokus på kosthold.
Håper du har fått enda mer orden på diagnosen din nå som det har gått enda ett år!!
Klem