Jeg hadde gledet meg sånn til å lære mer om miljø og klima på Høyskolen i Oslo i dag. Jeg sov dårlig i natt og tenkte det var fordi det var varmt på rommet og fordi jeg gledet meg sånn. Kjetil kjørte meg til stasjonen og jeg fant plass på toget. Vel framme i Oslo rant svetten selv om jeg ikke var varm og hodet mitt kokte. Foredraget som skulle gjøre meg klimaklok begynte og øynene mine hang ikke med. Ørene var tette og kroppen ville sove. Jeg var iskald, selv med skjerf og jakke på. Jeg pakket veska og gikk aleine til trikken hvor jeg sov hele veien til jernbanetorget. Jeg kjøpte meg en kjeks og gikk på toget til Halden. Jeg viste billetten, ringte Kjetil og blei plutselig vekket av en konduktør som klappet meg på skuldra, i Halden.
Kroppen jobber iherdig med å temperere, men blodet og hodet og huden vil ikke samarbeide. Jeg er én av cirka en million nordmenn som tilbringer dagen under dyna. Jeg får en slags god følelse av et varmt og venlig fellesskap, med alle de andre som også er slått ut av virus og været og litt for lite antibac. Om jeg ikke fikk være med på klimakurs, veit jeg i allefall hvordan det kjennes når kroppens atmosfære har litt for høy drivhuseffekt og nesa er full av sur nedbør. Godt jeg er glad i å sove.