Maren på Internett

Vi er på plass. Tingene våre blir stadig tatt ut av esker og får en ny, fast plass. Det føles så riktig og fint å være her og det beste av alt er nok lydene. Det knitrer i ovnen, oppvaskmaskina har en monoton og ganske stille oppvasklyd. Hvis jeg konsentrerer meg, kan jeg høre en bil passere i ny og ne. En dør blir lukket litt for hardt og noen går i trappa. Det høres ut som et hjem. Det er et hjem. Og vi kan bo her så lenge vi vil.

Jeg lurer på om kongen av og til nynner på “kanskje kommer kongen” eller om Sonja gjør det, når kongen er treig og ikke holder avtaler. Jeg lurer på om kongen går i trusa mens han pusser tenner og om han ligger på magen, siden eller på ryggen når han sover. I talen sin på nyttårsaften sa han i allefall:

“Et gammelt afrikansk ordtak sier: ”Jeg er fordi vi er. Fordi vi er, er jeg». Det understreker at våre liv alltid står i en større sammenheng. Vi hører sammen med noen, og vi er avhengige av hverandre. Den som tør å be om hjelp, er aldri helt hjelpeløs. Og den som finner noen å dele sine tanker med, er aldri helt alene.”

Jeg tipper kongen får hjelp til å skrive taler. Samma det - ingen hører på en hvemsomhelst. Jeg hørte på kongen og jeg merket meg det han sa. Håper du også synes det var fint sagt. Eller skrevet, kanskje av en hvemsomhelst.

Noen som er nær meg har mistet noen som er nær seg. Det gjør vondt å tenke på og jeg kan ikke forestille meg hvordan det er å være dem. For en lang stund siden skreiv jeg om døden. Mitt forhold til døden har ikke forandret seg, selv om jeg nok synes det har blitt enda vondere å tenke på. Det eneste jeg vil tviholde på, er troen på at de som er døde ser oss likevel og er her hos oss. Jeg veit at bestemor og bestefar ofte er her på besøk. Om de så bare er her inni meg, så er de her litt likevel.

-

Litt mindre sand på dørmatta

Jeg er ikke redd for døden. Jeg har aldri sett den på nært hold. Jeg er redd for sykdom og jeg griner fortsatt hvis jeg tenker på de øyeblikkene fra jeg var liten som mamma prøvde å lage lange og fine - fordi ho var sjuk. Jeg kan ikke forstå at alt skal ta slutt og blir veldig sjokkert hver gang jeg ser det skje i omgivelsene. Det tar bare ett sekund. Vi har alle makt over eget og andres liv. Jeg kan få et annet menneske til å dø og hvem som helst kan få meg til å dø. Det er uforståelig og uten for min forståelses rekkevidde.

Hei, du fine person. Jeg er så glad for at du er her og kommer tilbake og aller mest glad blir jeg av de fine kommentarene dere legger igjen. En blogg er en ventil, en åpning som letter trykket inni kroppen og det er så fint når man av og til oppdager at noen rundt setter pris på det som kommer ut. Det er jo tross alt meg. Jeg er flink til å anerkjenne meg selv (det bør du være også), men jeg kan lett innrømme at det føles ekstra spesielt å bli anerkjent av sånne som er rundt. Sånne som jeg bryr meg om og som hjertet mitt smiler når jeg ser eller tenker på. Det er jo deg.

Jeg vil si deg no. Jeg har tenkt på det mye og selv om det er ganske selvsagt, er det lett å glemme.

Bildet er hentet her, og det er noen andre sin tanke. Jeg kunne ønske jeg kunne gi en bag med lykke til alle jeg er glad i. Det er så trist å være trist. Vondt å være ensom. Tappende å være sint. Vanskelig å være bitter. Det går an å sette en strek. Et mentalt skille for at nok skal være nok. Nå vil jeg ha det bra. Nå vil jeg være lykkelig.

2010 kan være hvem som helst sitt år. Jeg har bestemt at det er mitt, men du kan godt kalle det litt ditt likevel. Det krever sin kvinne, eller mann - å skulle ha det bra. Man må rydde plass i hodet til det som er fint og da må man kaste en hel del søppel på tankenes digre søppeldynge. Det gjelder å tenke noe sånn som:

• Jeg kjeder meg ikke, jeg koser meg! Tid for seg selv er en bonus og man må bruke den fornuftig - ikke ofre den til ensomhet og triste tanker. Av og til må jeg overbevise meg selv om at jeg har venner, selv om jeg ikke blir invitert med på Tusenfryd annenhver uke. Jeg har venner OG jeg kan slappe av aleine. Two in one.
• Jeg skal ikke overleve, jeg skal leve. Jeg tøysa med Kjetil på kirkegården og han sa vi måtte vise respekt for de døde og ikke fnise og le. Når jeg dør, håper jeg noen fniser på grava mi. Le. Dans. Lev. Da respekterer man livet, døden og alle som har mista mulighetene du får servert hver gang vekkeklokka ringer.
• Jeg er i naturen og naturen er i meg. Vi trenger å vite at vi er en del av noe som er stort og fint. Natur er ikke bare treet i skogen, eller måka som spiser sneiper i gågata. Naturen er deg og meg. Sånt kommer jeg ofte på når jeg er i skogen. Hvis jeg noen gang angrer på en tur i skogen, skal jeg vurdere å slutte.
• Jeg tar hensyn til meg selv. Det er kanskje det vanskeligste av alt. “Jeg har ikke lyst, men jeg må” burde ikke tenkes for ofte. Selvsagt må vi ta oss sammen. Selvsagt skal vi gi. Men når ting kjennes naturstridig og kroppen roper på alle verdens språk, kan det lønne seg å lytte. Det er kanskje ikke så farlig om vi sier “neitakk” til en invitasjon. Statsministeren har også ferie av og til.
• Jeg er bra nok.

Takk for oppmerksomheten. Skru av TV´en. Lag noe. Gjør noe. Snakk med noen. Lev. Det er på tide å være lykkelig.

Jeg har alltid likt å klatre. Jeg har dårlig balanse og er nok sterkere grovmotorisk enn finmotorisk (selv om jeg har dansetær hver gang jeg lener meg framover), men jeg har vært uredd og kunne godt sovne på en grein. Jeg kan fortsatt huske hvordan jeg kunne, uten å overdrive, se til Afrika fra treet mitt i hagen hjemme. Jeg har i etterkant måttet innrømme for meg selv at det nok ikke var Afrika på ordentlig, men for meg var det definitvit Afrika. I dag kom mamma hjem fra Afrika og jeg fikk se bilde av dyrene de hadde sett. Jeg føler selvsagt at jeg har sett dem før. På TV og i drømme, og fra treet i hagen.

Jeg har aldri likt å flytte. Jeg er flink til å pakke og lage system i esker og søppelsekker, og jeg kan tenke på detaljer mindre enn de fleste. Dagen etter at vi hadde kjøpt hus, hadde jeg sjekket hvilken buss jeg skulle ta til skolen, fra vårt nye hjem. Jeg har tenkt på hvilket vindu jeg kan se ut av mens jeg pusser tennene og hvor vi kanskje kan ha en hengekøye. Jeg har plassert møblene våre på ulike plasser, ommøblert, hengt opp gardiner og tatt dem ned igjen - hver dag og hver kveld, siden vi kjøpte hus.

Det går fint om dagene. Jeg ser at det er lyst ute og tenker på hvordan lyset treffer det nye huset. Alt ser trygt og godt ut og jeg gleder meg. Ja, selvsagt gleder jeg meg. Dette går bra. Stor plass. Leikestue. Badekar! En egen hage. Det er når mørket kommer at det blir vanskelig. Jeg tenker på hvordan mørket pakker inn huset vårt og jeg kommer på at senga nok ikke kan stå i nord-sør-posisjon, som nå. Hvilken side skal jeg ligge på? Hvor skal jeg ha klærne mine? Hvor skal tørkestativet stå?

Jeg prøver å ta meg selv på alvor. Hvor kommer denne frykten fra? Jeg prøver å definerere ordet. Frykt. Et instinkt som tiltrer når vi står ovenfor noe som fremstår som uhåndterlig (kanskje?). Det være seg en slange eller et villsvin. Det være seg å flytte. Når jeg tar meg selv på alvor er det ikke rart at jeg gruer meg til å flytte og mye heller vil sitte i treet, trygt i min barndoms hage.

Jeg ser for meg at jeg sitter høyt oppe og titter ned på elefantene. Jeg kan hoppe ned hvis jeg vil. De rekker ikke opp til meg. En sjiraff nikker med hodet og jeg hilser tilbake. Jeg kan sitte i treet hele dagen og når kvelden kommer sovner jeg på greina etter å ha sagt “god natt” til hele Afrika. Det er bare greina og været og meg. Håndterlig og greit. Jeg tenker på huset og senga som jeg ikke veit hvor skal stå. Ukjent, uhånterlig, nytt. Jeg veit ikke hva jeg kan se, når jeg pusser tennene ved det nye vinduet, i det nye huset. Jeg håper jeg ser helt til Afrika.

Akkurat det sa mannen på TV og jeg synes på en klisjeaktig måte at det var fint og poetisk. Hva er skam? Hva gjør man når man skammer seg?

Jeg er en åpen bok. Verdens dårligste pokerfjes. Jeg gav opp å lyve for mange år siden. Det er ikke bare-bare og det gjør meg til tider håpløst sårbar. Jeg er lett å knekke og det synes godt når det skjer. På den positive siden gir det meg lite å skamme meg over. Det er lett å være fin nok, hvis man legger lista i passe høyde.

Jeg synes kroppen min er fin. Den kan svømme og løpe og sykle og gå. Håret mitt er fint. Munnen min er fin og jeg ler når Kjetil sier nesa mi er rar. Den er jo ganske så passe, selv om den alltid er tett på den ene siden. Jeg er stolt av å ha et levende (og ganske rotete) hjem. Jeg synes ikke det er rart at jeg blir sliten av å handle og tenke på middager, for jeg veit at det er kjempeslitsomt - på ordentlig - for meg. Det er bare meg som gjelder når jeg skal vurdere meg selv. Sammen med Kjetil og Marte og Oskar og Kristi og Silje og Sindre tenker jeg aldri på at jeg er feil. For jeg er jo ikke det.

Feil er jeg bare når jeg opphøyer andre og kjenner dem for lite til å vite at de ikke er feilfrie. Jeg er bare feil når jeg sammenligner meg med redigerte damer i et ukeblad eller BMI-regnestykket sier at jeg bør veie mindre. Når Kjetil og jeg går i fjellet eller når jeg bader for første gang i juni, da kan ingen påstå at kroppen min er feil. For mye energi har jeg bare når omstendighetene krever at jeg skal være rolig lenge. For reaktiv er jeg bare når omstendighetene krever at jeg skal være nøytral og lite synlig. For rotete hjem har jeg bare når jeg ser i interiørkataloger.

Jeg kan ikke komme på noe jeg ikke kan fortelle. Jeg er jo helt riktig hele tiden. Akkurat som Kristi og Kjetil og Oskar og Marte og Silje og Sindre er helt riktige hele tiden. Alle reaksjoner er normale og alle eventuelle feil og rariteter kan lett forstås og forklares.

Hvis dette var en motivasjonsblogg ville jeg bedt deg om å ikke skamme deg. Når du sier at maten du serverer ikke er som den burde eller at du ikke passer kjolen som du bør, måler du deg med noe som ikke er ekte, som ikke er deg. Eventuelt kan du kjøpe en annen kjole. Det er ikke du som er feil. Mest sannsynlig er det kjolen.