Akkurat det sa mannen på TV og jeg synes på en klisjeaktig måte at det var fint og poetisk. Hva er skam? Hva gjør man når man skammer seg?
Jeg er en åpen bok. Verdens dårligste pokerfjes. Jeg gav opp å lyve for mange år siden. Det er ikke bare-bare og det gjør meg til tider håpløst sårbar. Jeg er lett å knekke og det synes godt når det skjer. På den positive siden gir det meg lite å skamme meg over. Det er lett å være fin nok, hvis man legger lista i passe høyde.
Jeg synes kroppen min er fin. Den kan svømme og løpe og sykle og gå. Håret mitt er fint. Munnen min er fin og jeg ler når Kjetil sier nesa mi er rar. Den er jo ganske så passe, selv om den alltid er tett på den ene siden. Jeg er stolt av å ha et levende (og ganske rotete) hjem. Jeg synes ikke det er rart at jeg blir sliten av å handle og tenke på middager, for jeg veit at det er kjempeslitsomt - på ordentlig - for meg. Det er bare meg som gjelder når jeg skal vurdere meg selv. Sammen med Kjetil og Marte og Oskar og Kristi og Silje og Sindre tenker jeg aldri på at jeg er feil. For jeg er jo ikke det.
Feil er jeg bare når jeg opphøyer andre og kjenner dem for lite til å vite at de ikke er feilfrie. Jeg er bare feil når jeg sammenligner meg med redigerte damer i et ukeblad eller BMI-regnestykket sier at jeg bør veie mindre. Når Kjetil og jeg går i fjellet eller når jeg bader for første gang i juni, da kan ingen påstå at kroppen min er feil. For mye energi har jeg bare når omstendighetene krever at jeg skal være rolig lenge. For reaktiv er jeg bare når omstendighetene krever at jeg skal være nøytral og lite synlig. For rotete hjem har jeg bare når jeg ser i interiørkataloger.
Jeg kan ikke komme på noe jeg ikke kan fortelle. Jeg er jo helt riktig hele tiden. Akkurat som Kristi og Kjetil og Oskar og Marte og Silje og Sindre er helt riktige hele tiden. Alle reaksjoner er normale og alle eventuelle feil og rariteter kan lett forstås og forklares.
Hvis dette var en motivasjonsblogg ville jeg bedt deg om å ikke skamme deg. Når du sier at maten du serverer ikke er som den burde eller at du ikke passer kjolen som du bør, måler du deg med noe som ikke er ekte, som ikke er deg. Eventuelt kan du kjøpe en annen kjole. Det er ikke du som er feil. Mest sannsynlig er det kjolen.
Endelig var du tilbake! Har savnet den gode lesingen! Og nok en gang ble jeg på enda litt bedre humør av å lese bloggen din! Hurra!
Godt nytt år! 
Nok engang blir jeg slått av hvor dyktig du er til å skrive
Hei Maren! Dette var tankevekkende og flott! Du skriver fabelaktig godt!!!! Jeg tror mange av oss har godt av å lese dine tanker her. Kan jeg få lov til å dette i samtaler med studenter når vi er innom slike tema?
Hilsen
Rådgiver’n
Takk søstern! Nå ble jeg plutselig veldig stolt av meg selv…