Jeg har alltid likt å klatre. Jeg har dårlig balanse og er nok sterkere grovmotorisk enn finmotorisk (selv om jeg har dansetær hver gang jeg lener meg framover), men jeg har vært uredd og kunne godt sovne på en grein. Jeg kan fortsatt huske hvordan jeg kunne, uten å overdrive, se til Afrika fra treet mitt i hagen hjemme. Jeg har i etterkant måttet innrømme for meg selv at det nok ikke var Afrika på ordentlig, men for meg var det definitvit Afrika. I dag kom mamma hjem fra Afrika og jeg fikk se bilde av dyrene de hadde sett. Jeg føler selvsagt at jeg har sett dem før. På TV og i drømme, og fra treet i hagen.
Jeg har aldri likt å flytte. Jeg er flink til å pakke og lage system i esker og søppelsekker, og jeg kan tenke på detaljer mindre enn de fleste. Dagen etter at vi hadde kjøpt hus, hadde jeg sjekket hvilken buss jeg skulle ta til skolen, fra vårt nye hjem. Jeg har tenkt på hvilket vindu jeg kan se ut av mens jeg pusser tennene og hvor vi kanskje kan ha en hengekøye. Jeg har plassert møblene våre på ulike plasser, ommøblert, hengt opp gardiner og tatt dem ned igjen - hver dag og hver kveld, siden vi kjøpte hus.
Det går fint om dagene. Jeg ser at det er lyst ute og tenker på hvordan lyset treffer det nye huset. Alt ser trygt og godt ut og jeg gleder meg. Ja, selvsagt gleder jeg meg. Dette går bra. Stor plass. Leikestue. Badekar! En egen hage. Det er når mørket kommer at det blir vanskelig. Jeg tenker på hvordan mørket pakker inn huset vårt og jeg kommer på at senga nok ikke kan stå i nord-sør-posisjon, som nå. Hvilken side skal jeg ligge på? Hvor skal jeg ha klærne mine? Hvor skal tørkestativet stå?
Jeg prøver å ta meg selv på alvor. Hvor kommer denne frykten fra? Jeg prøver å definerere ordet. Frykt. Et instinkt som tiltrer når vi står ovenfor noe som fremstår som uhåndterlig (kanskje?). Det være seg en slange eller et villsvin. Det være seg å flytte. Når jeg tar meg selv på alvor er det ikke rart at jeg gruer meg til å flytte og mye heller vil sitte i treet, trygt i min barndoms hage.
Jeg ser for meg at jeg sitter høyt oppe og titter ned på elefantene. Jeg kan hoppe ned hvis jeg vil. De rekker ikke opp til meg. En sjiraff nikker med hodet og jeg hilser tilbake. Jeg kan sitte i treet hele dagen og når kvelden kommer sovner jeg på greina etter å ha sagt “god natt” til hele Afrika. Det er bare greina og været og meg. Håndterlig og greit. Jeg tenker på huset og senga som jeg ikke veit hvor skal stå. Ukjent, uhånterlig, nytt. Jeg veit ikke hva jeg kan se, når jeg pusser tennene ved det nye vinduet, i det nye huset. Jeg håper jeg ser helt til Afrika.
Endringer er skummelt, kjedelig, spennende og rart! Men det blir nesten alltid noe bra, til slutt, når man bare har vent seg til det nye
Oi. Du skriver så finurlig og flott og imponerende at jeg nærmest er målløs her jeg sitter. Jeg hadde tenkt å skrive et velformulert og godt utformet svar til denne teksten, for det hadde den virkelig fortjent, men ender kun opp med å skryte av hvordan du skriver. Tenkte bare du ville vite det. Liksom.