Noen som er nær meg har mistet noen som er nær seg. Det gjør vondt å tenke på og jeg kan ikke forestille meg hvordan det er å være dem. For en lang stund siden skreiv jeg om døden. Mitt forhold til døden har ikke forandret seg, selv om jeg nok synes det har blitt enda vondere å tenke på. Det eneste jeg vil tviholde på, er troen på at de som er døde ser oss likevel og er her hos oss. Jeg veit at bestemor og bestefar ofte er her på besøk. Om de så bare er her inni meg, så er de her litt likevel.
-
Litt mindre sand på dørmatta
Jeg er ikke redd for døden. Jeg har aldri sett den på nært hold. Jeg er redd for sykdom og jeg griner fortsatt hvis jeg tenker på de øyeblikkene fra jeg var liten som mamma prøvde å lage lange og fine - fordi ho var sjuk. Jeg kan ikke forstå at alt skal ta slutt og blir veldig sjokkert hver gang jeg ser det skje i omgivelsene. Det tar bare ett sekund. Vi har alle makt over eget og andres liv. Jeg kan få et annet menneske til å dø og hvem som helst kan få meg til å dø. Det er uforståelig og uten for min forståelses rekkevidde.
Hver dag kan vi lese om noen som av mer eller mindre normal grunn ikke er levende lengre. Og i hvert og ett av disse tilfellene, forandres livet til noen rundt. Verst er det kanskje om livet endres for bare én. Da endres det kanskje i enda større grad for den ene. Ille er det når dødsfall rammer en hel bygd, og sorg og smerte smitter fra fjes til fjes og ingen kan fatte at nå er alt annerledes. For alltid. Plutselig skal man komme på at det er en som mangler. I begynnelsen kommer man kanskje ikke på annet enn nettopp det. Ingen sitter på stolen. Ingen fyller skittentøyskurven med sin mengde klær. Ingen bidrar med litt lengre eller litt kortere sokker på stativet. Ingen hører på annerledes musikk. Ingen er på sin plass i bildene fra den nye julen, den nye sommeren, den nye høsten. Ingen ringer og forteller at bilen er ødelagt og du kan ikke komme med en hjelpende hånd. Nå er alt for seint.
Fra nå av er det bare fjesene til de andre som skal treffe deg. Du vil ikke glemme den dagen de var så triste. Du vil for alltid minnes det ene fjeset som aldri skal se ditt igjen. Er du ensom, veit du alltid hvem du kunne ringt - hvis ikke. Jeg kan ikke sette meg inn i hvordan det er. Jeg vil ikke noen gang trenge å vite hvordan det kjennes ut. Jeg veit at jeg må. Inntil den dagen vil jeg tenke at døden er ufarlig. Men den eneste døden er ufarlig for, er kanskje den døde selv.