Jeg skreiv om det å ha en fin kropp. En kropp som virker og som er akkurat som den skal, fordi den er din. Eller min. Men hva med når den ikke er som den skal? Når kroppen gjør vondt og tar så mye av konsentrasjonen at det blir vanskelig å verdsette alt det andre som er fint. Jeg har bare sett det på avstand og har nok mer prøvd de vonde tankene som et slags eksperiment.
Klarer jeg å kaste opp maten nå som jeg er så mett? Nei, jeg gjør visst ikke det. Blir jeg tynnere hvis jeg pakker magen og lårene stramt inn i gladpack og sover med det om natta? Nei, bare svett og klam. Synes folk rundt meg at jeg er finere hvis jeg er tynnere? Kanskje litt?
Noen har et så fiendtlig forhold til kroppen sin at de vil skade den. Noen har det så vondt på innsiden, at de straffer seg selv for alle vonde følelser de selv eller andre har påført dem. Jeg veit ikke så godt hvordan det er, men jeg har sett at det gjør vondt. Jeg har sett at det ikke har noe med hvor vellykket du ser ut til å være. De fineste jentene, med de fineste klærne, de fineste kroppene og de peneste fjesa, følte seg kanskje verst av alle. De kan være lange og slanke og likevel føle seg buttere og stuttere (og langt mindre sjarmerende) enn Tjorven eller Mumitrollet. Hvor kommer disse tankene fra? Hvem har fortalt dem hva som er fint? Hvem bestemmer hva som er vellykket og hva som er mislykket?
Fordi jeg har vært jente og tenåring og fordi jeg har drevet med dans, har jeg tilbrakt time etter time foran speil. Jeg har sugd kinnene inn i munnen for å se om jeg ser tynnere ut. Speilet meg ovenfra, undenfra, fra siden. Det hender jeg står der fortsatt og skjærer grimaser til meg selv. Gransker porene i huden. En dag for et år siden - kanskje to - bestemte jeg meg for å bare tenke fine ting om meg selv når jeg så meg i speilet. Så morsomt stort hår du har! Så lang og fin panne. Jeg er i svømmehallen og ser en naturlig bleik kropp i badetøy midt i februar. Så fin du er! Sterk og frisk og sunn. Ganske hvit - det er jo vinter.
Det løser nok ikke så mye. Det er så komplisert, forholdet man har til sin egen kropp. Jeg tror forholdet til kroppen henger tett, tett sammen med hvordan vi har det i oss selv. Hvordan føles det å være deg? Det har ikke alltid vært fint å være meg og ganske sikkert har det heller ikke alltid vært en fest å være deg. Men det må være et ideal å tilfreds se seg selv i speilet og tenke “så fin du er! frisk og sunn og glad”. Om du så ikke tror det selv, så øv! Ta tak i det som står i veien mellom deg og det som er bra, for du fortjener bare det. Kroppen trives ikke i gladpack eller på slankekur. Kroppen trives når du har det bra. Når det føles godt å være deg - fra håret på hodet til håret på tærne.
Og fordi jeg er så opptatt av at man kan ha det fint med en kropp og et fjes som ikke passer de blanke magasinenes ideal, ser det ut til at dette har blitt en motivasjonsblogg. Og det kan vel være greit, om den så bare motiverer meg 