Ting flyter litt inni meg for tida. Det er som når kjelen har stått på den varme plata en stund og bobler begynner å piple opp gjennom det litt urolige vannet. Jeg er litt svimmel - stolen vaier litt fra side til side og små oppgaver kjennes store og uoverkommelige. Jeg vil ligge under dyna, gå litt i hi, drikke te og være sammen med dem som gjør meg rolig og trygg. Jeg våkner om natta og ber Kjetil slutte å gi meg kjeft, mens han sover stille ved siden av. Det er nok jeg selv som kjefter, jeg kan være ganske streng.
Det er lov å gå litt i hi, prøver jeg å si til meg selv. Det er greit at det står noen glass på benken og at de fleste klærne ikke ligger pent i skapet. Likevel er det en liten sinnatagg i magen som ikke er enig og som vekker meg om natta. Jeg prøver å vise sinnataggen hvor komplett alt kjennes, hvor trygg jeg føler meg i det fine, nye huset - sammen med Kjetil. Sinnataggen gjemmer seg litt da, men om litt spretter han fram igjen. Jeg tegner mer i skoleboka mi enn før, og prøver febrilsk og lage fagrettede tegninger framfor små, sinte krusseduller.
Jeg prøver å samle frisk luft og sollys og gleder meg til snøhaugene på taket sklir sakte ned og treffer bakken med tunge dunk. I mellomtida ligger jeg litt under dyna, drikker litt te og er litt med dem som gjør meg rolig og trygg. Det er noe som bygges opp når det ikke har vært plussgrader siden før jul. Jeg tipper trykket letter når snøen på taket overgir seg og lar våren vinne.
(Jeg har som vanlig henta et bilde her. Det er en av denne ukas innsendte postkort og jeg synes det er ganske magisk at noen tenker det samme som meg - den samme uka, et annet sted. Det beste er at vi veit vi har rett. Det kommer en ny vår og da er det lenge til en ny frossen tid. Så lenge at vi rekker å glede oss til den tida også. Fint, vel?).