Jeg veit hvordan det kjennes ut å ha uro. Jeg får tårer i øynene når jeg hører barns beskrivelser av “tusen veps i hodet” eller “vulkan i magen”, fordi jeg veit så godt hva de mener og fordi de forklarer det så fint. Da jeg begynte på medisiner for cirka et år siden, fikk jeg vite hvordan ro kjennes ut. Det er veldig lett. Befriende, rett og slett. Nesten alt blir fint når man ikke har kroppen full av veps.
Hos legen står det at jeg skal bestemme min egen dose medisiner. Ingen kan vite hvordan de virker på meg, ingen veit hvilken dose som passer. Det er min jobb. Fordi det er mitt ansvar, har jeg tenkt at det er lurt å variere litt. Kjenne etter hva som fungerer. Kjetil merker det også, men det er tross alt jeg som har kroppen full av ADHD så fort medisinene sklir ut av systemet. Da begynner fingrene å krible. Vepsene surrer og jeg krøller tærne - litt for å klamre meg fast til den rolige jorda som er rundt meg. De siste månedene har jeg trappet ned til halv dose medisin, for å se om jeg virkelig trenger dem. Det har vært fint. Nå veit jeg at jeg virkelig trenger dem.
Jeg blir litt uggen av å kjenne på uroen, nå som jeg veit hva ro betyr. Det krever så mye å være, når medisinene ikke rydder i hodet for meg. Jeg hører alle samtaler rundt bordet. Jeg blir sint og lei meg uten å vite hvorfor. Jeg blir engstelig og lett forvirra. Jeg brenner meg, slår meg og snubler i mine egne føtter. Og når jeg har vondt et sted, klarer ikke hjernen min å tenke på så mye annet. Det er ikke så lett å være venn med seg selv, når det er så mye rot og uforutsigbarhet på innsiden.
Jeg har lært veldig mye det siste året. Triks for å gjøre hverdagen så praktisk som mulig for meg selv. Jeg har gått over 17 år på skolen, levd i snart 24 år og aldri krevd spesielle tilrettelegginger av noe slag. Nå får jeg lov av meg selv til å be om det. Nå veit jeg at det er greit. Jeg behøver ikke klare alt og jeg har gyldig grunn. Fra nå av skal jeg tilrettelegge i øst og vest - fordi jeg fortjener det! (Du fortjener det du også. Alle begrunnelser er gyldige. Fordi du er like annerledes som jeg).
Jeg står opp og legger meg til nesten samme tid hver dag. I helga også. Jeg spiser en stor og sunn frokost og forer meg selv med næringsrik mat før jeg rekker å bli sulten. Jeg er ute i lufta, lager middagslister, handlelister og jeg har en fast dag for det meste. Det virker kanskje slitsomt for deg, men når hodet fungerer som en vimsete flue, er det veldig deilig med alt som er trygt og står stile.
Jeg har bestemt meg for å trappe opp medisindosen igjen. Jeg slutter selvsagt ikke å tilrettelegge for meg selv, men jeg lar hjernen fokusere på det som den trives best med. Jeg veit hvordan det kjennes å ha uro. Jeg veit hvordan det kjennes å ha ro. Jeg får tårer i øynene når jeg hører barns beskrivelser av “tusen veps i hodet” eller “vulkan i magen”, kanskje mest av alt fordi jeg håper de får oppleve hvordan det kjennes å få fred.
Fantastisk, Maren!
Hei Maren!
Vet du , jeg er villig til å vedde penger på at du vil gi ut en bestselger-bok i løpet av di neste 10 årene! Du skriver så ufattelig bra og det er utrolig spennende å lese. Tusen takk for at du legger dine tanker og følelser i bokstavene langs siden:)
Tusen takk for det, Marte og Christel! Veldig hyggelig å se at noen liker det man skriver, særlig når man åpner opp nesten litt for mye.
Du er jammen flink til å skrive
Så utrolig bra Maren! Her setter du virkelig ord på hvordan mange har det i hverdagen!
Takk for det, Karianne. Tenkte å linke til et annet innlegg jeg har skrevet tidligere: http://marenmaren.com/2009/09/08/hyper/ Dere som kjenner dere igjen i å ha tusen veps i hodet, kjenner dere kanskje igjen i innlegget “hyper” også?