Noen operer bort arr. Noen lever forsiktig for at huden ikke skal få hull som gror igjen og lager merker. Minner.
Jeg har et arr på kneet. Det er fra Nederland. Du veit, den vollen som skiller landet fra vannet og passer på at noen kan bo i Nederland uten å bade dagen lang. Jeg løp opp trappa for å se på Atlanterhavet, fort, falt, løp videre og så Atlanterhavet. Det er stort og fint. Jeg kan aldri operere bort noe som er så fint.
Jeg har et hjerte bak tommelen. Det er skåret ut med ostehøvel en gang jeg hadde barnevakt. Jeg skulle skjære brunost, men traff tommelen. Det blødde veldig og barnevakta blei redd, men jeg ble glad for det lignet jo på et hjerte.
Jeg har et arr midt på brystet. Jeg klatret opp i et tre og Liv (som er min stemor) sa at jeg ikke måtte hoppe ned, men jeg ville vise at det kunne jeg vel, så jeg hoppet og da skar jeg meg på en kvist. Da jeg fortsatt gikk i bare badetrusa, viste jeg stolt fram brystkassa og sa jeg hadde opperert i hjertet. En løgn, men en troverdig en, tross alt.
Man kan lage store pupper på en liten kropp og man kan fylle huden så den slettes, men virkeligheten er finest, synes jeg. Man kan ikke operere tankene i hjernen, men man kan lære dem å verdsette historiene, naturen og sannheten. De som lever forsiktig, får ikke de fineste historiene. Jeg veit ikke om jeg har bilde av vollen og Atlanterhavet den dagen, men jeg ser det litt for meg stadig vekk likevel.
Hva med arr fra en berserk spinningsykkel?
Jeg har bare arr fra steikeplater og varme ovner…
Du skriver så fint Maren!
og arr… hva med et fint lite ett fra man prøvde å stryke seg selv med strykejernet. Selv om storesøster sto og gråt over det jeg gjorde, var jeg mer opptatt av hvor flink jeg var til å stryke, enn at jeg “fikset” en 2.grads forbrenning på hånda mi! (3 år
Ha en flott dag Maren:)
Klem
Marte: Jeg har også arr fra min ulykke på spinningsykkel, ja! Det er ikke hvem som helst som klarer å tryne på en sånn en, så det arret er vel nesten et symbol på min klossethet
Tenk at jeg kunne glemme det arret! Arr fra steikeplater og varme ovner er også verdt å ta med seg - til skrekk og advarsel. Dessuten tror jeg alle “hattojentene” har hvert sitt minne fra pølsebrødgrillen et stykke opp på høyre underarm.
Silje: Så bra at du tok deg av strykinga allerede som 3-åring
Om det gav deg noen merker, tipper jeg det også har ført til at du fortsatt er flink til å stryke? Og forresten: hvilken Silje er du? Du kan få la det være hemmelig om du vil.
Christel: Off, det nye svimerket ditt hørtes veldig vondt ut! La det være et advarselmerke, så du er mer forsiktig neste gang - selv om jeg aldri lar være å svi meg innimellom selv. Jeg har fortsatt merke etter vaffeljernet på venstrehånda. Og til sist: ha en fin dag du også!
Hva med tunga di da?
Etter et intenst forsøk på å slå storesøstra i å hoppe hoppestokk……..?
Som resulterte i å lande med haka på stokken med tunga ute like før rekorden ble slått………………………….
Ja, livet setter sine merker på oss. Vi får leve med dem - og kanskje glede oss over hva vi har fått.. Det er visst en stund siden sist jeg var på marenmaren. Men så fint å svinge innom igjen! Det gir en lise sikkert like bra som en adhd-tablett!
Hilsen onkel Pål
Pappa: husker den dagen veldig godt! Jeg har fortsatt arr langt bak på tunga, men viser dem sjelden fram. Veldig synd jeg ikke slo rekorden!
Onkel Pål: takk for at du stikker innom! Det setter jeg stor pris på.