Maren på Internett

Jeg er veldig glad i ting. Ikke hvilke ting som helst, men ting jeg har fått og ting som er mine. Da jeg var liten, kunne jeg ikke sove med ryggen til bamsen og fortsatt må mobilen og iPoden ligge ved siden av hverandre om natta - så de ikke blir ensomme. Jeg husker hvem som har gitt meg hva og jeg setter stor pris på alt jeg får. Her er noen av tingene jeg har, som jeg er så glad i at jeg synes du burde ønske deg det samme:

• Meiseboller utenfor vinduet
• Tørkestativ som man kan heise opp i taket på vaskerommet
• Tempurpute
• Ergorapido støvsuger
• En bok med bilder av apekatter
• En mugge som er en blomstervase
• En eføy som vokser og vokser
• En avansert oversikt over stjernehimmelen
• En duk som pappas tante har heklet
• En slags malekost i plastikk til å pensle bakst
• Stikkontakter med fjernkontroll, så du kan slå av eller på alle lysene på likt
• Et gulvteppe av ull
• En spark (verdens fineste framkomstmiddel)
• Et epletre (tenk, snart blir det kanskje sånn)
• En radio
• En bok om kroppen

Noen operer bort arr. Noen lever forsiktig for at huden ikke skal få hull som gror igjen og lager merker. Minner.

Jeg har et arr på kneet. Det er fra Nederland. Du veit, den vollen som skiller landet fra vannet og passer på at noen kan bo i Nederland uten å bade dagen lang. Jeg løp opp trappa for å se på Atlanterhavet, fort, falt, løp videre og så Atlanterhavet. Det er stort og fint. Jeg kan aldri operere bort noe som er så fint.

Jeg har et hjerte bak tommelen. Det er skåret ut med ostehøvel en gang jeg hadde barnevakt. Jeg skulle skjære brunost, men traff tommelen. Det blødde veldig og barnevakta blei redd, men jeg ble glad for det lignet jo på et hjerte.

Jeg har et arr midt på brystet. Jeg klatret opp i et tre og Liv (som er min stemor) sa at jeg ikke måtte hoppe ned, men jeg ville vise at det kunne jeg vel, så jeg hoppet og da skar jeg meg på en kvist. Da jeg fortsatt gikk i bare badetrusa, viste jeg stolt fram brystkassa og sa jeg hadde opperert i hjertet. En løgn, men en troverdig en, tross alt.

Man kan lage store pupper på en liten kropp og man kan fylle huden så den slettes, men virkeligheten er finest, synes jeg. Man kan ikke operere tankene i hjernen, men man kan lære dem å verdsette historiene, naturen og sannheten. De som lever forsiktig, får ikke de fineste historiene. Jeg veit ikke om jeg har bilde av vollen og Atlanterhavet den dagen, men jeg ser det litt for meg stadig vekk likevel.

Hvis du vil høre på våren, anbefaler jeg denne sangen. Den tar i allefall med seg meg ned en bjørkeallé, hvor pollen flyr og lissa på den nye skoen løsner litt. Den viser meg grus som støver og hestehov i grøfta. Den viser løvetann som sprettes opp mot nesa til den som lures til å lukte og den får meg til å ville ha kjole på og hestehale med sløyfe rundt strikken. Det lukter grill og reker og øl og salt og leggene stikker litt selv om de var mjuke i går. Jeg får fregner på det ene øret, men ikke på det andre og jeg føler meg heldig, derfor og for så mye annet. Jeg blir svett på ryggen mens jeg går og når jeg kommer hjem blander jeg en mugge iste. Ingen steder er så riktige å være som akkurat her, hvor det er bare blomster og grønt og grønt og grønt (og skjønt). Sånn! Sånn er vår.

Epletreet i hagen har små, loddne spirer og snøen velter ned fra taket i store, tunge klumper. Kjøttmeisen roper “ti ti fu, her er jeg!”, snøen smelter litt på verandaen og jeg har sittet i stolen. Når jeg kom inn lukta huden sol. Jeg elsker sol. Jeg blir så glad av sol. Nå løsner vinteren. Hei vår!

Jeg veit hvordan det kjennes ut å ha uro. Jeg får tårer i øynene når jeg hører barns beskrivelser av “tusen veps i hodet” eller “vulkan i magen”, fordi jeg veit så godt hva de mener og fordi de forklarer det så fint. Da jeg begynte på medisiner for cirka et år siden, fikk jeg vite hvordan ro kjennes ut. Det er veldig lett. Befriende, rett og slett. Nesten alt blir fint når man ikke har kroppen full av veps.

Hos legen står det at jeg skal bestemme min egen dose medisiner. Ingen kan vite hvordan de virker på meg, ingen veit hvilken dose som passer. Det er min jobb. Fordi det er mitt ansvar, har jeg tenkt at det er lurt å variere litt. Kjenne etter hva som fungerer. Kjetil merker det også, men det er tross alt jeg som har kroppen full av ADHD så fort medisinene sklir ut av systemet. Da begynner fingrene å krible. Vepsene surrer og jeg krøller tærne - litt for å klamre meg fast til den rolige jorda som er rundt meg. De siste månedene har jeg trappet ned til halv dose medisin, for å se om jeg virkelig trenger dem. Det har vært fint. Nå veit jeg at jeg virkelig trenger dem.

Jeg blir litt uggen av å kjenne på uroen, nå som jeg veit hva ro betyr. Det krever så mye å være, når medisinene ikke rydder i hodet for meg. Jeg hører alle samtaler rundt bordet. Jeg blir sint og lei meg uten å vite hvorfor. Jeg blir engstelig og lett forvirra. Jeg brenner meg, slår meg og snubler i mine egne føtter. Og når jeg har vondt et sted, klarer ikke hjernen min å tenke på så mye annet. Det er ikke så lett å være venn med seg selv, når det er så mye rot og uforutsigbarhet på innsiden.

Jeg har lært veldig mye det siste året. Triks for å gjøre hverdagen så praktisk som mulig for meg selv. Jeg har gått over 17 år på skolen, levd i snart 24 år og aldri krevd spesielle tilrettelegginger av noe slag. Nå får jeg lov av meg selv til å be om det. Nå veit jeg at det er greit. Jeg behøver ikke klare alt og jeg har gyldig grunn. Fra nå av skal jeg tilrettelegge i øst og vest - fordi jeg fortjener det! (Du fortjener det du også. Alle begrunnelser er gyldige. Fordi du er like annerledes som jeg).

Jeg står opp og legger meg til nesten samme tid hver dag. I helga også. Jeg spiser en stor og sunn frokost og forer meg selv med næringsrik mat før jeg rekker å bli sulten. Jeg er ute i lufta, lager middagslister, handlelister og jeg har en fast dag for det meste. Det virker kanskje slitsomt for deg, men når hodet fungerer som en vimsete flue, er det veldig deilig med alt som er trygt og står stile.

Jeg har bestemt meg for å trappe opp medisindosen igjen. Jeg slutter selvsagt ikke å tilrettelegge for meg selv, men jeg lar hjernen fokusere på det som den trives best med. Jeg veit hvordan det kjennes å ha uro. Jeg veit hvordan det kjennes å ha ro.  Jeg får tårer i øynene når jeg hører barns beskrivelser av “tusen veps i hodet” eller “vulkan i magen”, kanskje mest av alt fordi jeg håper de får oppleve hvordan det kjennes å få fred.

Jeg jobber i en bolig for psykisk utviklingshemmede. Her er noen grunner til at jobben min er så bra:

• Det er alltid noen som smiler og sier “Hei, er det du som kommer” når jeg kommer. “Ja” svarer jeg
• Jeg blir bedre og bedre kjent med personer som er helt annerledes enn meg. Det er utfordrende og spennende. De har hver sin funksjonshemming, men har også mange funksjoner mange andre mangler. Også har de dobbel dose sjarm og glimt i øyet.
• Jeg får se Brødrene Dahl og Olsenbanden så mye jeg vil. Og enda litt til.
• Jeg har kollegaer som er så forskjellige som kollegaer kan være. Nesten alle er damer og nesten alle er eldre enn meg. En av dem liker dataspill. En annen liker båt. Mange er veldig glad i klær og noen er flinke til å sy.
• Jeg kan kjøpe en colaboks for 5 kroner
• Jeg jobber hver tredje helg og har ca. 20% stilling. Det er akkurat passe.
• Vi kan skrive opp ønskeliste for når vi vil jobbe og ha fri når det er ferier.
• Nesten alle ønsker å jobbe mer og listene med ledige vakter blir fort fulle. Men du kan skrive navnet ditt der selv om lista er full, også bestemmer sjefen og fordeler likt. Jeg elsker alt som er rettferdig.
• Jeg får spise pizza og drikke colabrus hvis det er fredag
• Jeg får gi opplevelser til noen som elsker å oppleve
• På møter som egentlig skal være ryddige og strukturerte, skravler damene så mye at møtet alltid må vare litt lengre enn avtalt. Noen fniser og de fleste drikker kaffe. Jeg tror de er glade i jobben sin - de også.

Hvorfor liker du jobben din?

1. Minusgradene suser rundt husveggene, men det er varmt inne likevel
2. Jeg kan bade i badekar hvis jeg vil
3. Jeg har en nevø som både liker kos og bråk og som gjør meg glad. Uansett
4. I mai skal Kjetil og jeg til syden sammen med pappa og Sindre og hvis jeg møter motstand på min vei, tenker jeg på det og føler meg heldig, heldig, heldig
5. Kjetil tar ansvar for de tingene jeg synes er vanskelig. “Sånn, jeg fiksa det, jeg”. “Takk”.
6. Kjetil sier “det må du klare sjøl” til det han tror jeg klarer, også klarer jeg det
7. Jeg har lærere som jeg kunne ønske at var i familien min, så jeg kunne ringe dem når jeg ville høre enda litt mer om kroppen eller stjernehimmelen eller fuglene i skogen. En av lærerne blei på gråten da han så for seg en verden uten fugler. En annen gråt da han snakket om sorg. De smiler når vi er engasjerte og blir stolte når vi forstår noe nytt. Jeg synes alle burde få oppleve sånne lærere
8. Jeg har verdens beste dyne
9. Jeg har en mamma som har tatt meg med ut. Nå trives jeg aller best når jeg er ute. Takket være mamma, tror jeg
10. Vi har et gulvteppe av ull (altså: jeg fryser aldri på føttene mer)

Det var litt lett og litt vanskelig å finne ti. Hvor mange finner du?

Jeg burde nok egentlig elske 14. februar fordi det er kjærligheten sin dag. Men jeg elsker ikke 14. februar noe mer enn en annen dag. Jeg liker ikke at kjærligheten har en egen dag, fordi jeg synes blomster er finest når de plutselig står der fordi du er du og jeg synes sjokolade smaker best når du får den siste biten selv om kjæresten din også hadde kjempelyst på den. Sånne magiske øyeblikk blir ikke planlagt og butikkene kjøper ikke dyr annonseplass for å selge de øyeblikkene. De er ikke til salgs.

Jeg er en blåøyd og naiv romantiker. Jeg heier på Carlotte i Sex and the City og jeg tror på et stryk på skuldra, et kyss med softis på og jeg tviholder på tanken om evig kjærlighet. Jeg har vært forelska i Kjetil minst 150 ganger og selv om den første gangen varte lengst, er de nye og litt mindre tålmodige forelskelsene nesten enda finere enn den første. Jeg var forelska i Kjetil før jeg hadde møtt han, jeg hadde skrevet et langt brev til han med tittelen “til mannen i mitt liv” som jeg gav han da vi hadde vært kjærester i cirka en uke. Så himla sårbar, naken og uredd - proppfull av tro, håp og kjærlighet.

Den er overalt, kjærligheten. Hos omsorgsarbeideren som synger litt mens hun jobber, fordi det gjør den hun jobber hos glad. Hos de som slår opp, men som angrer. Hos de som setter et plaster på firåringens kne. Hos sjuåringen som har fått en kjæreste, men glemt hva ho heter. Hos de som tagger initialer med et hjerte rundt på et veldig offentlig hus. Hos ho som ikke følger med i skoletimen, fordi ho veit at han sitter der, bak henne, og da går det bare ikke an å tenke på noe annet enn det og bare det.

Den typen kjærlighet er ikke til salgs. Jeg kan likevel gå med på å fryde meg litt ekstra over at den finnes. 14. februar eller en helt annen dag.

Kjærlighet på video

M <3 K. Knis.

Ting flyter litt inni meg for tida. Det er som når kjelen har stått på den varme plata en stund og bobler begynner å piple opp gjennom det litt urolige vannet. Jeg er litt svimmel - stolen vaier litt fra side til side og små oppgaver kjennes store og uoverkommelige. Jeg vil ligge under dyna, gå litt i hi, drikke te og være sammen med dem som gjør meg rolig og trygg. Jeg våkner om natta og ber Kjetil slutte å gi meg kjeft, mens han sover stille ved siden av. Det er nok jeg selv som kjefter, jeg kan være ganske streng.

Det er lov å gå litt i hi, prøver jeg å si til meg selv. Det er greit at det står noen glass på benken og at de fleste klærne ikke ligger pent i skapet. Likevel er det en liten sinnatagg i magen som ikke er enig og som vekker meg om natta. Jeg prøver å vise sinnataggen hvor komplett alt kjennes, hvor trygg jeg føler meg i det fine, nye huset - sammen med Kjetil. Sinnataggen gjemmer seg litt da, men om litt spretter han fram igjen. Jeg tegner mer i skoleboka mi enn før, og prøver febrilsk og lage fagrettede tegninger framfor små, sinte krusseduller.

Jeg prøver å samle frisk luft og sollys og gleder meg til snøhaugene på taket sklir sakte ned og treffer bakken med tunge dunk. I mellomtida ligger jeg litt under dyna, drikker litt te og er litt med dem som gjør meg rolig og trygg. Det er noe som bygges opp når det ikke har vært plussgrader siden før jul. Jeg tipper trykket letter når snøen på taket overgir seg og lar våren vinne.

(Jeg har som vanlig henta et bilde her. Det er en av denne ukas innsendte postkort og jeg synes det er ganske magisk at noen tenker det samme som meg - den samme uka, et annet sted. Det beste er at vi veit vi har rett. Det kommer en ny vår og da er det lenge til en ny frossen tid. Så lenge at vi rekker å glede oss til den tida også. Fint, vel?).

Jeg skreiv om det å ha en fin kropp. En kropp som virker og som er akkurat som den skal, fordi den er din. Eller min. Men hva med når den ikke er som den skal? Når kroppen gjør vondt og tar så mye av konsentrasjonen at det blir vanskelig å verdsette alt det andre som er fint. Jeg har bare sett det på avstand og har nok mer prøvd de vonde tankene som et slags eksperiment.

Klarer jeg å kaste opp maten nå som jeg er så mett? Nei, jeg gjør visst ikke det. Blir jeg tynnere hvis jeg pakker magen og lårene stramt inn i gladpack og sover med det om natta? Nei, bare svett og klam. Synes folk rundt meg at jeg er finere hvis jeg er tynnere? Kanskje litt?

Noen har et så fiendtlig forhold til kroppen sin at de vil skade den. Noen har det så vondt på innsiden, at de straffer seg selv for alle vonde følelser de selv eller andre har påført dem. Jeg veit ikke så godt hvordan det er, men jeg har sett at det gjør vondt. Jeg har sett at det ikke har noe med hvor vellykket du ser ut til å være. De fineste jentene, med de fineste klærne, de fineste kroppene og de peneste fjesa, følte seg kanskje verst av alle. De kan være lange og slanke og likevel føle seg buttere og stuttere (og langt mindre sjarmerende) enn Tjorven eller Mumitrollet. Hvor kommer disse tankene fra? Hvem har fortalt dem hva som er fint? Hvem bestemmer hva som er vellykket og hva som er mislykket?

Fordi jeg har vært jente og tenåring og fordi jeg har drevet med dans, har jeg tilbrakt time etter time foran speil. Jeg har sugd kinnene inn i munnen for å se om jeg ser tynnere ut. Speilet meg ovenfra, undenfra, fra siden. Det hender jeg står der fortsatt og skjærer grimaser til meg selv. Gransker porene i huden. En dag for et år siden - kanskje to - bestemte jeg meg for å bare tenke fine ting om meg selv når jeg så meg i speilet. Så morsomt stort hår du har! Så lang og fin panne. Jeg er i svømmehallen og ser en naturlig bleik kropp i badetøy midt i februar. Så fin du er! Sterk og frisk og sunn. Ganske hvit - det er jo vinter.

Det løser nok ikke så mye. Det er så komplisert, forholdet man har til sin egen kropp. Jeg tror forholdet til kroppen henger tett, tett sammen med hvordan vi har det i oss selv. Hvordan føles det å være deg? Det har ikke alltid vært fint å være meg og ganske sikkert har det heller ikke alltid vært en fest å være deg. Men det må være et ideal å tilfreds se seg selv i speilet og tenke “så fin du er! frisk og sunn og glad”. Om du så ikke tror det selv, så øv! Ta tak i det som står i veien mellom deg og det som er bra, for du fortjener bare det. Kroppen trives ikke i gladpack eller på slankekur. Kroppen trives når du har det bra. Når det føles godt å være deg - fra håret på hodet til håret på tærne.

Og fordi jeg er så opptatt av at man kan ha det fint med en kropp og et fjes som ikke passer de blanke magasinenes ideal, ser det ut til at dette har blitt en motivasjonsblogg. Og det kan vel være greit, om den så bare motiverer meg