• Fine lamper med blomster på
• Verdens fineste hagesko
• Bilder til veggene, aller helst disse: Automne, Terquin, Nature collection og Strawberry roots
• Fine gardinholdere til soverommet
• En bjørn
• Vårsko
• Georginer
• Vårkjoler
• Fine hagemøbler
• Ny sykkel
• Badeskum, badesalt, badeolje og badehette
• Også denne. Tut tut.

• Meiseboller utenfor vinduet
• Tørkestativ som man kan heise opp i taket på vaskerommet
• Tempurpute
• Ergorapido støvsuger
• En bok med bilder av apekatter
• En mugge som er en blomstervase
• En eføy som vokser og vokser
• En avansert oversikt over stjernehimmelen
• En duk som pappas tante har heklet
• En slags malekost i plastikk til å pensle bakst
• Stikkontakter med fjernkontroll, så du kan slå av eller på alle lysene på likt
• Et gulvteppe av ull
• En spark (verdens fineste framkomstmiddel)
• Et epletre (tenk, snart blir det kanskje sånn)
• En radio
• En bok om kroppen

Jeg har et arr på kneet. Det er fra Nederland. Du veit, den vollen som skiller landet fra vannet og passer på at noen kan bo i Nederland uten å bade dagen lang. Jeg løp opp trappa for å se på Atlanterhavet, fort, falt, løp videre og så Atlanterhavet. Det er stort og fint. Jeg kan aldri operere bort noe som er så fint.

Jeg har et hjerte bak tommelen. Det er skåret ut med ostehøvel en gang jeg hadde barnevakt. Jeg skulle skjære brunost, men traff tommelen. Det blødde veldig og barnevakta blei redd, men jeg ble glad for det lignet jo på et hjerte.

Jeg har et arr midt på brystet. Jeg klatret opp i et tre og Liv (som er min stemor) sa at jeg ikke måtte hoppe ned, men jeg ville vise at det kunne jeg vel, så jeg hoppet og da skar jeg meg på en kvist. Da jeg fortsatt gikk i bare badetrusa, viste jeg stolt fram brystkassa og sa jeg hadde opperert i hjertet. En løgn, men en troverdig en, tross alt.

Man kan lage store pupper på en liten kropp og man kan fylle huden så den slettes, men virkeligheten er finest, synes jeg. Man kan ikke operere tankene i hjernen, men man kan lære dem å verdsette historiene, naturen og sannheten. De som lever forsiktig, får ikke de fineste historiene. Jeg veit ikke om jeg har bilde av vollen og Atlanterhavet den dagen, men jeg ser det litt for meg stadig vekk likevel.

Hvis du vil høre på våren, anbefaler jeg denne sangen. Den tar i allefall med seg meg ned en bjørkeallé, hvor pollen flyr og lissa på den nye skoen løsner litt. Den viser meg grus som støver og hestehov i grøfta. Den viser løvetann som sprettes opp mot nesa til den som lures til å lukte og den får meg til å ville ha kjole på og hestehale med sløyfe rundt strikken. Det lukter grill og reker og øl og salt og leggene stikker litt selv om de var mjuke i går. Jeg får fregner på det ene øret, men ikke på det andre og jeg føler meg heldig, derfor og for så mye annet. Jeg blir svett på ryggen mens jeg går og når jeg kommer hjem blander jeg en mugge iste. Ingen steder er så riktige å være som akkurat her, hvor det er bare blomster og grønt og grønt og grønt (og skjønt). Sånn! Sånn er vår.

Hos legen står det at jeg skal bestemme min egen dose medisiner. Ingen kan vite hvordan de virker på meg, ingen veit hvilken dose som passer. Det er min jobb. Fordi det er mitt ansvar, har jeg tenkt at det er lurt å variere litt. Kjenne etter hva som fungerer. Kjetil merker det også, men det er tross alt jeg som har kroppen full av ADHD så fort medisinene sklir ut av systemet. Da begynner fingrene å krible. Vepsene surrer og jeg krøller tærne - litt for å klamre meg fast til den rolige jorda som er rundt meg. De siste månedene har jeg trappet ned til halv dose medisin, for å se om jeg virkelig trenger dem. Det har vært fint. Nå veit jeg at jeg virkelig trenger dem.

Jeg blir litt uggen av å kjenne på uroen, nå som jeg veit hva ro betyr. Det krever så mye å være, når medisinene ikke rydder i hodet for meg. Jeg hører alle samtaler rundt bordet. Jeg blir sint og lei meg uten å vite hvorfor. Jeg blir engstelig og lett forvirra. Jeg brenner meg, slår meg og snubler i mine egne føtter. Og når jeg har vondt et sted, klarer ikke hjernen min å tenke på så mye annet. Det er ikke så lett å være venn med seg selv, når det er så mye rot og uforutsigbarhet på innsiden.

Jeg har lært veldig mye det siste året. Triks for å gjøre hverdagen så praktisk som mulig for meg selv. Jeg har gått over 17 år på skolen, levd i snart 24 år og aldri krevd spesielle tilrettelegginger av noe slag. Nå får jeg lov av meg selv til å be om det. Nå veit jeg at det er greit. Jeg behøver ikke klare alt og jeg har gyldig grunn. Fra nå av skal jeg tilrettelegge i øst og vest - fordi jeg fortjener det! (Du fortjener det du også. Alle begrunnelser er gyldige. Fordi du er like annerledes som jeg).

Jeg står opp og legger meg til nesten samme tid hver dag. I helga også. Jeg spiser en stor og sunn frokost og forer meg selv med næringsrik mat før jeg rekker å bli sulten. Jeg er ute i lufta, lager middagslister, handlelister og jeg har en fast dag for det meste. Det virker kanskje slitsomt for deg, men når hodet fungerer som en vimsete flue, er det veldig deilig med alt som er trygt og står stile.

Jeg har bestemt meg for å trappe opp medisindosen igjen. Jeg slutter selvsagt ikke å tilrettelegge for meg selv, men jeg lar hjernen fokusere på det som den trives best med. Jeg veit hvordan det kjennes å ha uro. Jeg veit hvordan det kjennes å ha ro.  Jeg får tårer i øynene når jeg hører barns beskrivelser av “tusen veps i hodet” eller “vulkan i magen”, kanskje mest av alt fordi jeg håper de får oppleve hvordan det kjennes å få fred.

• Det er alltid noen som smiler og sier “Hei, er det du som kommer” når jeg kommer. “Ja” svarer jeg
• Jeg blir bedre og bedre kjent med personer som er helt annerledes enn meg. Det er utfordrende og spennende. De har hver sin funksjonshemming, men har også mange funksjoner mange andre mangler. Også har de dobbel dose sjarm og glimt i øyet.
• Jeg får se Brødrene Dahl og Olsenbanden så mye jeg vil. Og enda litt til.
• Jeg har kollegaer som er så forskjellige som kollegaer kan være. Nesten alle er damer og nesten alle er eldre enn meg. En av dem liker dataspill. En annen liker båt. Mange er veldig glad i klær og noen er flinke til å sy.
• Jeg kan kjøpe en colaboks for 5 kroner
• Jeg jobber hver tredje helg og har ca. 20% stilling. Det er akkurat passe.
• Vi kan skrive opp ønskeliste for når vi vil jobbe og ha fri når det er ferier.
• Nesten alle ønsker å jobbe mer og listene med ledige vakter blir fort fulle. Men du kan skrive navnet ditt der selv om lista er full, også bestemmer sjefen og fordeler likt. Jeg elsker alt som er rettferdig.
• Jeg får spise pizza og drikke colabrus hvis det er fredag
• Jeg får gi opplevelser til noen som elsker å oppleve
• På møter som egentlig skal være ryddige og strukturerte, skravler damene så mye at møtet alltid må vare litt lengre enn avtalt. Noen fniser og de fleste drikker kaffe. Jeg tror de er glade i jobben sin - de også.

Hvorfor liker du jobben din?

Det var litt lett og litt vanskelig å finne ti. Hvor mange finner du?

Jeg er en blåøyd og naiv romantiker. Jeg heier på Carlotte i Sex and the City og jeg tror på et stryk på skuldra, et kyss med softis på og jeg tviholder på tanken om evig kjærlighet. Jeg har vært forelska i Kjetil minst 150 ganger og selv om den første gangen varte lengst, er de nye og litt mindre tålmodige forelskelsene nesten enda finere enn den første. Jeg var forelska i Kjetil før jeg hadde møtt han, jeg hadde skrevet et langt brev til han med tittelen “til mannen i mitt liv” som jeg gav han da vi hadde vært kjærester i cirka en uke. Så himla sårbar, naken og uredd - proppfull av tro, håp og kjærlighet.

Den er overalt, kjærligheten. Hos omsorgsarbeideren som synger litt mens hun jobber, fordi det gjør den hun jobber hos glad. Hos de som slår opp, men som angrer. Hos de som setter et plaster på firåringens kne. Hos sjuåringen som har fått en kjæreste, men glemt hva ho heter. Hos de som tagger initialer med et hjerte rundt på et veldig offentlig hus. Hos ho som ikke følger med i skoletimen, fordi ho veit at han sitter der, bak henne, og da går det bare ikke an å tenke på noe annet enn det og bare det.

Den typen kjærlighet er ikke til salgs. Jeg kan likevel gå med på å fryde meg litt ekstra over at den finnes. 14. februar eller en helt annen dag.

Kjærlighet på video

M <3 K. Knis.

Det er lov å gå litt i hi, prøver jeg å si til meg selv. Det er greit at det står noen glass på benken og at de fleste klærne ikke ligger pent i skapet. Likevel er det en liten sinnatagg i magen som ikke er enig og som vekker meg om natta. Jeg prøver å vise sinnataggen hvor komplett alt kjennes, hvor trygg jeg føler meg i det fine, nye huset - sammen med Kjetil. Sinnataggen gjemmer seg litt da, men om litt spretter han fram igjen. Jeg tegner mer i skoleboka mi enn før, og prøver febrilsk og lage fagrettede tegninger framfor små, sinte krusseduller.

Jeg prøver å samle frisk luft og sollys og gleder meg til snøhaugene på taket sklir sakte ned og treffer bakken med tunge dunk. I mellomtida ligger jeg litt under dyna, drikker litt te og er litt med dem som gjør meg rolig og trygg. Det er noe som bygges opp når det ikke har vært plussgrader siden før jul. Jeg tipper trykket letter når snøen på taket overgir seg og lar våren vinne.

(Jeg har som vanlig henta et bilde her. Det er en av denne ukas innsendte postkort og jeg synes det er ganske magisk at noen tenker det samme som meg - den samme uka, et annet sted. Det beste er at vi veit vi har rett. Det kommer en ny vår og da er det lenge til en ny frossen tid. Så lenge at vi rekker å glede oss til den tida også. Fint, vel?).