Maren på Internett

Noen som er nær meg har mistet noen som er nær seg. Det gjør vondt å tenke på og jeg kan ikke forestille meg hvordan det er å være dem. For en lang stund siden skreiv jeg om døden. Mitt forhold til døden har ikke forandret seg, selv om jeg nok synes det har blitt enda vondere å tenke på. Det eneste jeg vil tviholde på, er troen på at de som er døde ser oss likevel og er her hos oss. Jeg veit at bestemor og bestefar ofte er her på besøk. Om de så bare er her inni meg, så er de her litt likevel.

-

Litt mindre sand på dørmatta

Jeg er ikke redd for døden. Jeg har aldri sett den på nært hold. Jeg er redd for sykdom og jeg griner fortsatt hvis jeg tenker på de øyeblikkene fra jeg var liten som mamma prøvde å lage lange og fine - fordi ho var sjuk. Jeg kan ikke forstå at alt skal ta slutt og blir veldig sjokkert hver gang jeg ser det skje i omgivelsene. Det tar bare ett sekund. Vi har alle makt over eget og andres liv. Jeg kan få et annet menneske til å dø og hvem som helst kan få meg til å dø. Det er uforståelig og uten for min forståelses rekkevidde.

Hei, du fine person. Jeg er så glad for at du er her og kommer tilbake og aller mest glad blir jeg av de fine kommentarene dere legger igjen. En blogg er en ventil, en åpning som letter trykket inni kroppen og det er så fint når man av og til oppdager at noen rundt setter pris på det som kommer ut. Det er jo tross alt meg. Jeg er flink til å anerkjenne meg selv (det bør du være også), men jeg kan lett innrømme at det føles ekstra spesielt å bli anerkjent av sånne som er rundt. Sånne som jeg bryr meg om og som hjertet mitt smiler når jeg ser eller tenker på. Det er jo deg.

Jeg vil si deg no. Jeg har tenkt på det mye og selv om det er ganske selvsagt, er det lett å glemme.

Bildet er hentet her, og det er noen andre sin tanke. Jeg kunne ønske jeg kunne gi en bag med lykke til alle jeg er glad i. Det er så trist å være trist. Vondt å være ensom. Tappende å være sint. Vanskelig å være bitter. Det går an å sette en strek. Et mentalt skille for at nok skal være nok. Nå vil jeg ha det bra. Nå vil jeg være lykkelig.

2010 kan være hvem som helst sitt år. Jeg har bestemt at det er mitt, men du kan godt kalle det litt ditt likevel. Det krever sin kvinne, eller mann - å skulle ha det bra. Man må rydde plass i hodet til det som er fint og da må man kaste en hel del søppel på tankenes digre søppeldynge. Det gjelder å tenke noe sånn som:

• Jeg kjeder meg ikke, jeg koser meg! Tid for seg selv er en bonus og man må bruke den fornuftig - ikke ofre den til ensomhet og triste tanker. Av og til må jeg overbevise meg selv om at jeg har venner, selv om jeg ikke blir invitert med på Tusenfryd annenhver uke. Jeg har venner OG jeg kan slappe av aleine. Two in one.
• Jeg skal ikke overleve, jeg skal leve. Jeg tøysa med Kjetil på kirkegården og han sa vi måtte vise respekt for de døde og ikke fnise og le. Når jeg dør, håper jeg noen fniser på grava mi. Le. Dans. Lev. Da respekterer man livet, døden og alle som har mista mulighetene du får servert hver gang vekkeklokka ringer.
• Jeg er i naturen og naturen er i meg. Vi trenger å vite at vi er en del av noe som er stort og fint. Natur er ikke bare treet i skogen, eller måka som spiser sneiper i gågata. Naturen er deg og meg. Sånt kommer jeg ofte på når jeg er i skogen. Hvis jeg noen gang angrer på en tur i skogen, skal jeg vurdere å slutte.
• Jeg tar hensyn til meg selv. Det er kanskje det vanskeligste av alt. “Jeg har ikke lyst, men jeg må” burde ikke tenkes for ofte. Selvsagt må vi ta oss sammen. Selvsagt skal vi gi. Men når ting kjennes naturstridig og kroppen roper på alle verdens språk, kan det lønne seg å lytte. Det er kanskje ikke så farlig om vi sier “neitakk” til en invitasjon. Statsministeren har også ferie av og til.
• Jeg er bra nok.

Takk for oppmerksomheten. Skru av TV´en. Lag noe. Gjør noe. Snakk med noen. Lev. Det er på tide å være lykkelig.

Jeg har alltid likt å klatre. Jeg har dårlig balanse og er nok sterkere grovmotorisk enn finmotorisk (selv om jeg har dansetær hver gang jeg lener meg framover), men jeg har vært uredd og kunne godt sovne på en grein. Jeg kan fortsatt huske hvordan jeg kunne, uten å overdrive, se til Afrika fra treet mitt i hagen hjemme. Jeg har i etterkant måttet innrømme for meg selv at det nok ikke var Afrika på ordentlig, men for meg var det definitvit Afrika. I dag kom mamma hjem fra Afrika og jeg fikk se bilde av dyrene de hadde sett. Jeg føler selvsagt at jeg har sett dem før. På TV og i drømme, og fra treet i hagen.

Jeg har aldri likt å flytte. Jeg er flink til å pakke og lage system i esker og søppelsekker, og jeg kan tenke på detaljer mindre enn de fleste. Dagen etter at vi hadde kjøpt hus, hadde jeg sjekket hvilken buss jeg skulle ta til skolen, fra vårt nye hjem. Jeg har tenkt på hvilket vindu jeg kan se ut av mens jeg pusser tennene og hvor vi kanskje kan ha en hengekøye. Jeg har plassert møblene våre på ulike plasser, ommøblert, hengt opp gardiner og tatt dem ned igjen - hver dag og hver kveld, siden vi kjøpte hus.

Det går fint om dagene. Jeg ser at det er lyst ute og tenker på hvordan lyset treffer det nye huset. Alt ser trygt og godt ut og jeg gleder meg. Ja, selvsagt gleder jeg meg. Dette går bra. Stor plass. Leikestue. Badekar! En egen hage. Det er når mørket kommer at det blir vanskelig. Jeg tenker på hvordan mørket pakker inn huset vårt og jeg kommer på at senga nok ikke kan stå i nord-sør-posisjon, som nå. Hvilken side skal jeg ligge på? Hvor skal jeg ha klærne mine? Hvor skal tørkestativet stå?

Jeg prøver å ta meg selv på alvor. Hvor kommer denne frykten fra? Jeg prøver å definerere ordet. Frykt. Et instinkt som tiltrer når vi står ovenfor noe som fremstår som uhåndterlig (kanskje?). Det være seg en slange eller et villsvin. Det være seg å flytte. Når jeg tar meg selv på alvor er det ikke rart at jeg gruer meg til å flytte og mye heller vil sitte i treet, trygt i min barndoms hage.

Jeg ser for meg at jeg sitter høyt oppe og titter ned på elefantene. Jeg kan hoppe ned hvis jeg vil. De rekker ikke opp til meg. En sjiraff nikker med hodet og jeg hilser tilbake. Jeg kan sitte i treet hele dagen og når kvelden kommer sovner jeg på greina etter å ha sagt “god natt” til hele Afrika. Det er bare greina og været og meg. Håndterlig og greit. Jeg tenker på huset og senga som jeg ikke veit hvor skal stå. Ukjent, uhånterlig, nytt. Jeg veit ikke hva jeg kan se, når jeg pusser tennene ved det nye vinduet, i det nye huset. Jeg håper jeg ser helt til Afrika.

Akkurat det sa mannen på TV og jeg synes på en klisjeaktig måte at det var fint og poetisk. Hva er skam? Hva gjør man når man skammer seg?

Jeg er en åpen bok. Verdens dårligste pokerfjes. Jeg gav opp å lyve for mange år siden. Det er ikke bare-bare og det gjør meg til tider håpløst sårbar. Jeg er lett å knekke og det synes godt når det skjer. På den positive siden gir det meg lite å skamme meg over. Det er lett å være fin nok, hvis man legger lista i passe høyde.

Jeg synes kroppen min er fin. Den kan svømme og løpe og sykle og gå. Håret mitt er fint. Munnen min er fin og jeg ler når Kjetil sier nesa mi er rar. Den er jo ganske så passe, selv om den alltid er tett på den ene siden. Jeg er stolt av å ha et levende (og ganske rotete) hjem. Jeg synes ikke det er rart at jeg blir sliten av å handle og tenke på middager, for jeg veit at det er kjempeslitsomt - på ordentlig - for meg. Det er bare meg som gjelder når jeg skal vurdere meg selv. Sammen med Kjetil og Marte og Oskar og Kristi og Silje og Sindre tenker jeg aldri på at jeg er feil. For jeg er jo ikke det.

Feil er jeg bare når jeg opphøyer andre og kjenner dem for lite til å vite at de ikke er feilfrie. Jeg er bare feil når jeg sammenligner meg med redigerte damer i et ukeblad eller BMI-regnestykket sier at jeg bør veie mindre. Når Kjetil og jeg går i fjellet eller når jeg bader for første gang i juni, da kan ingen påstå at kroppen min er feil. For mye energi har jeg bare når omstendighetene krever at jeg skal være rolig lenge. For reaktiv er jeg bare når omstendighetene krever at jeg skal være nøytral og lite synlig. For rotete hjem har jeg bare når jeg ser i interiørkataloger.

Jeg kan ikke komme på noe jeg ikke kan fortelle. Jeg er jo helt riktig hele tiden. Akkurat som Kristi og Kjetil og Oskar og Marte og Silje og Sindre er helt riktige hele tiden. Alle reaksjoner er normale og alle eventuelle feil og rariteter kan lett forstås og forklares.

Hvis dette var en motivasjonsblogg ville jeg bedt deg om å ikke skamme deg. Når du sier at maten du serverer ikke er som den burde eller at du ikke passer kjolen som du bør, måler du deg med noe som ikke er ekte, som ikke er deg. Eventuelt kan du kjøpe en annen kjole. Det er ikke du som er feil. Mest sannsynlig er det kjolen.

Kjetil og jeg har kjøpt oss et hjem og her kan du se hvor fint det er: finn.no

Alle snakker og skriver om eksamen og av og til kommer jeg på at jeg også skal ha en. Eller jeg mener tre. Eksamener. Jeg tror jeg kunne lære masse uten eksamen, men hvis jeg ikke hadde eksamen hadde ingen visst hva jeg kunne og hva hadde vel vært vitsen med å kunne noe da? Jeg kommer aldri til å skryte av min mengde studiepoeng, men jeg synes det er mange og jeg synes jeg bør få jobb. Ikke fordi jeg er flink til eksamen, men fordi jeg er flink til å være sammen med andre og det skal man være veldig mye når man er lærerinne.

Ingen kan se på eksamen om jeg er flink til å huske på bursdagen til elevene eller flink til å se hva de får til og kan og hva de er og hvem de er og hva de liker aller best å gjøre. Jeg håper jeg ser hvordan elevene lærer og at jeg ikke tenker at de lærer sånn som jeg lærer eller sånn som noen har trodd at jeg har lært. Jeg håper jeg ser hvordan det er å være dem.

Jeg har ingen skolebøker å lese i og man skulle kanskje tro at jeg ikke kunne lese på eksamen og det kan jeg kanskje ikke. For jeg har aldri lest til eksamen. Jeg bare øver meg. Øver meg på å komme på alt jeg kan og alt som lærerne har fortalt meg og for å komme på det må jeg så på bildene jeg har i boka mi, som jeg har tegna mens læreren har fortalt meg ting om elektrisitet eller bæreevne eller skyer. Jeg veit navnet til mange forskjellige skyer og kanskje synes læreren at det er fint, men læreren veit ikke om jeg klarer å lære bort det som jeg kan til noen som ikke har lyst til å høre. Det er det jeg burde øve meg på. Jeg synes det er gøy å lære, men kjedelig å sitte stille og jeg kan avsløre en hemmelighet for deg: det går an å lære selv når man hinker. Tihi. Det burde lærerne få vite. Det er ikke meninga at man skal sitte stille når man lærer, tror jeg.

Men jeg har tenkt masse, svarte jeg da Kjetil påpekte at jeg ikke hadde lest så mye. Det er ikke alle som tenker når de leser og jeg er sikker på at man ikke kan lære hvis man ikke tenker og heldigvis er jeg bra på å tenke. Nå skal jeg tenke på det lærerne har fortalt og øve meg på alt det jeg bare veit litt hvordan man gjør. Plutselig veit jeg det veldig.

• Elver og bekker renner ut i havet i mange millioner år. Vannet river løs og tar med seg forskjellige mineraler på veien til havet.
• I løpet av mange millioner år, har kontinenter flytta på seg og snudd seg hit og dit og noen ganger har havområdet blitt lukka inne under fjellet, inni jorda. Vannet damper ut og saltet ligger på lur inni fjellet og venter på å bli hentet ut.
• De som tenker mye på dette, lurer på om det også kan være løse bergarter rike på mineraler på havets bunn som sakte, men sikkert – bobler inn saltvann fra undersjøiske varme kilder og bidrar til at havet fortsetter å være salt.

Salt som vi drysser på biffen vår, har det kjemiske navnet NaCl, natriumklorid. De som vil tjene penger på salt, har tre muligheter.

1. De kan hente salt i gruver. Den mest populære og aller største saltgruva har et veldig polsk navn, Wieliczka og den gruva er selvsagt i Polen (like ved Krakow). Det er en gigantisk turistattraksjon. I årevis har  flittige menn gravd seg sakte, men sikkert innover i fjellet, tatt med seg salt i tralla si og trilla det ut av gruva. Noen ganger kjedet de seg og skjærte ut fine figurer inne i gruva. Det kan man se inni Wieliczka. Men saltet som hentes fra gruver er ikke noe godt å spise fordi det inneholder mye forurensning. Det passer derimot kjempefint som veisalt når veien er glatt.
2. De kan pumpe opp veldig salt vann fra saltkilder under jorda og koke det under kjempehøyt trykk. Man borrer et rør ned i jorda, pumper inn vann som løser opp saltet og en slags saltlake kommer ut av røret. Saltlaka må man rense og koke under høyt trykk og vips så har man et veldig finkorna, tørt og reint salt. Hvis man vil fikse litt på smaken, kan man tilsette jod. Saltet du får kalles vakuumsalt og det er faktisk dette saltet som oftest står i krydderhylla vår.
3. Hente salt fra salte innsjøer og havvann i tropiske strøk. Når det er høyvann kan man lage en demning og få et slags saltvannsbasseng. Siden det er varmt, fordampes vannet jevnt og trutt og saltet blir liggende igjen. Da kan man hente en spade eller gravemaskin og hente alt saltet. Mange liker havsalt fordi det kommer fra havet med mange andre sunne mineraler som kroppen trenger. Siden Norge ikke er et varmt og deilig land, måtte de være kreative for å få salt på biffen i gamledager. Da henta man sjøvann i en gryte og dampet bort vannet over et bål.

Nå veit du hvorfor havet er salt. Nå veit jeg hvorfor havet er salt. Oppdrag utført og takk for besøket.

For et år siden sa jeg til Kjetil at jeg kjente meg som et egg uten skall. Jeg sa det flere ganger, fordi jeg følte det passa så bra. Jeg hørte på Lisa Ekdahl sin sang “vraket” og følte at vraket var meg. Noen ba meg fokusere mindre på det negative, på sykdom, men jeg følte meg sykere enn jeg har vært både før og etterpå. En influensa holder meg sengeliggende noen dager. I fjor høst lå jeg i senga mer eller mindre i en måned. Jeg visste at jeg ikke var meg selv, for Maren er ikke redd for noe annet enn å være aleine i mørket og frosker. Det var trygt og godt å se det som en sykdom. De fleste sykdommer går over etter en stund.

Jeg anbefaler ikke å be noen fokusere mindre på sykdom når de føler seg syke. Jeg synes det var så fint med de som så at jeg trengte nettopp det. At det var veldig reellt for meg og at jeg snart kom til å bli frisk. De fikk meg til å tro på det og jeg blei bare sporadisk redd for at verden skulle være skummel for alltid. Jeg er glad jeg holdt fast ved min egen teori og tok meg selv på alvor.

Jeg har hatt en hektisk periode. Jeg går et fulltidsstudie og prøver å lære meg fysikk, kjemi, biologi og geofag uten å lese skolebøker. Etter skolen har jeg gått på jegerkurs på kvelden. Jeg har gått på korøvelser for å lære alle sangene vi skal kunne til julekonsertene som er i desember. Jeg ba sjefen om permisjon fra jobben og takker alle som er fine og snille for at det gikk i orden. Jeg veit at jeg ikke klarer alt jeg har lyst til. Men jeg er stolt av at jeg klarer å holde hodet over vannet og faktisk vel så det.

Det kjennes som en hårfin balanse mellom det jeg må og det jeg vil. Det jeg bør for å orke det jeg må og det som gir meg energi til å orke å gjøre det jeg bør for å orke det jeg må. Når jeg kommer inn med handleposene klokka fire, er jeg i dyp beundring til alle damer og menn som får en hverdag til å gå rundt. Jeg sier til Kjetil at vi er så flinke til å være voksne og at vi er en ekte familie. Vi får det til. Vi har det så bra og jeg er stolt.

Når man har kjent seg som et egg uten skall, skjønner man at det å overleve et hverdagsliv ikke er en selvfølge. At det å leve en hverdag med kor og jegerprøve og skole og venner og buss og tog og permer og trening, er en velsignelse og en bragd som man kan være stolt av. Vi har så mye fint i vente. Om et år er livet mitt annerledes. Jeg kan bare tro at det kommer til å være fint.

(http://www.postsecret.com)

Jeg kjenner meg ikke igjen i Lisa Ekdahl sin sang om vraket lengre. Jeg blei nesten sprø av å holde senga de to dagene jeg hadde influensa og er definitivt ikke et egg uten skall. Jeg fryder meg over å klare en hektisk periode. Man er syk når man ikke tør gå over veien til butikken og i aller høyeste grad frisk når man bare er redd for frosker og mørket.

(Hurra!)

Jeg hadde gledet meg sånn til å lære mer om miljø og klima på Høyskolen i Oslo i dag. Jeg sov dårlig i natt og tenkte det var fordi det var varmt på rommet og fordi jeg gledet meg sånn. Kjetil kjørte meg til stasjonen og jeg fant plass på toget. Vel framme i Oslo rant svetten selv om jeg ikke var varm og hodet mitt kokte. Foredraget som skulle gjøre meg klimaklok begynte og øynene mine hang ikke med. Ørene var tette og kroppen ville sove. Jeg var iskald, selv med skjerf og jakke på. Jeg pakket veska og gikk aleine til trikken hvor jeg sov hele veien til jernbanetorget. Jeg kjøpte meg en kjeks og gikk på toget til Halden. Jeg viste billetten, ringte Kjetil og blei plutselig vekket av en konduktør som klappet meg på skuldra, i Halden. 

Kroppen jobber iherdig med å temperere, men blodet og hodet og huden vil ikke samarbeide. Jeg er én av cirka en million nordmenn som tilbringer dagen under dyna. Jeg får en slags god følelse av et varmt og venlig fellesskap, med alle de andre som også er slått ut av virus og været og litt for lite antibac. Om jeg ikke fikk være med på klimakurs, veit jeg i allefall hvordan det kjennes når kroppens atmosfære har litt for høy drivhuseffekt og nesa er full av sur nedbør. Godt jeg er glad i å sove.

Bare så jeg er sikker på at dere veit det: Det snør! Og det er noe av det fineste som finnes. Hele jorda frosner og blir pakka inn i hvitt gavepapir. Froskene ligger gjemt på isfrie plasser eller fryser til is, som bakken og trærne og vannpyttene. Hvis frosken er frossen for lenge blir det iskrystaller inni den og den dør. Jeg liker ikke frosker og det norske klimaet tar knekken på en hel rekke av dem. Jeg hadde planer om å presentere et bilde av en ekkel frosk vi slipper å se i Norge, men etter et kjapt googlesøk, ombestemte jeg meg. Frosker gjør seg ikke på bilder.

Naturen er brutal og dyrisk. Naturen kan aldri bli human. Frosten tar knekken på frosken hvis den blir for langvarig og intens, men det er ikke bare temperaturen som tar knekken på det som lever. Kardemommeloven fungerer bare i Kardemommeby - i villmarken plager de hverandre, er ikke greie og snille - for de gjør bare som de vil. Familiekos, lek og estetikk er overskuddsfenomener, som oppstår i det primærbehovene er dekket. Et menneske som ikke har overskudd, stråler ikke. Energien er avsatt til noe mer primært. 

Det fineste med snøen er lukta av kulde. Vi mennesker har et enormt arkiv av ting vi har hørt, smakt, kjent eller sett, men det største arkivet vårt, er lukter. Når du går forbi et hus på en søndag, kan du kjenne lukta av kjøttkaker eller kokte grønnsaker. Vi kjenner lukta av svidd plastikk eller hvordan det luktet i huset til vår beste barndomsvenn. Når de selger vafler i kantina, behøver du ikke gå dit for å vite akkurat dét. Når jeg lukter snø, åpnes snøarktivet og det er fult av snøhuler, julegaver, votter, våte strømpebukser, snowboardbindinger på toppen av bakken, stearinslys, ullsokker, iskalde fingre og rennende, lyserøde neser. Og jeg kan kjenne lukta av gløgg, selv om den opprinnelige lukta er snø. 

Snø er ikke bare krystaller av is, dannet rundt små partikler i atmosfæren. Snø er bjørner i hi, insektfri, skøytebaner og kakao med krem. Det snør. Se! Lukt!