Det er den bekken som har rent fra den lille klare innsjøen der oppe i fjellene, der det glimrer av grønt og gull om høsten, den bekken som sakte har sildret nedover trange daler og små smug og funnet den beste veien der og da, for å slippes fri. Så skjer det. Plutselig ser den åpningen til det store havet og den lange reisen den har lagt bak seg er glemt i det øyeblikket for nå er den fri, fri, fri og den kan flyte akkurat dit den vil.

Det er de barneøynene som har måttet lukke seg for de vonde historiene som har vært for mye å fordøye og de hemmelighetene som er av den typen du ikke forteller til dagboka di. Det er øynene til den gutten som ikke hadde mer tålmodighet igjen og som aldri hadde følt barmhjertighet fra noen og da det plutselig sa pang var det ingen som visste at den eneste som var overrasket og skuffet, var han selv. Det er han som har funnet det lille lyset i seg selv og jobbet hardt bak stengte murer for å bli den han egentlig var og som etter totusenfirehundreogfjorten dager kan få gå barbeint i gresset og legge seg på ryggen og se, se, se. På skyene og lufta og gresset og alt det vi andre aldri har vært tilstede nok til å verdsette. Han er ny, seg selv og han har to voksne barneøyne som aldri skal se seg tilbake.

Det er den nyheten du skal få fortelle til din aller nærmeste venn. Nyheten om at et menneske vokser i magen din etter åtte år med drømmer, tårer, håp og vond, uutholdelig kamp for optimismen. Den nyheten du har sagt, men trukket tilbake, fordi den viste seg å være for god til å være sann gang etter gang, men så er den plutselig ekte og du skal få si, si, si at det er sant, sant, sant. Du skal få holde en liten naken kropp og vise den verdens fineste pappa og mamma som endelig har fått se at ventingen var verdt det. Nå sitter nyheten fast der inne i magen og den skal få bli der inne til den er klar, for etter åtte år kjennes ni måneder som en sommerferie med bare solskinnsdager. Den lever og du skal få fortelle det mens du griner fordi det føles så forløsende, inderlig etterlengtet og fortjent.

Det er tre historier om den følelsen vi jobber for når vi fortsetter. Når vi optimistisk retter blikket opp og ikke gir oss, men puster inn - så ut - før vi går videre. Sakte. Til målet er nådd. Og ingen av de som heier på deg vil være i stand til å forstå hvor deilig det kjennes den dagen de kan se at du greide det. "Gratulerer", sier de kanskje og kledelig beskjedent, stolt, svarer du "takk". Det var verdt det. Ventetida er over. Nå er det hele et tilbakelagt kapittel og alt som gjelder nå er framtid.

For jeg heier på alle dere som jobber. Mot målet. Du optimistiske. Standhaftige. Jeg heier på deg.

Permalink | Leave a comment  »

Jeg er en tilhenger av de små tingene og livet mitt er i ubalanse når jeg plutselig ikke ser dem.  Her er følelsene vi aldri bør glemme:

• Å finne penger du ikke visste du hadde
• Når en baby rekker armene mot deg
• Å få hentelapp i posten noen dager før du hadde trodd den skulle komme
• Lukten av en nytent fyrstikk
• Å klø seg når det klør
• Når dottene i øra plutselig blir borte
• Å måtte smile selv om du er helt aleine
• Når noen sier du er flink til det du elsker aller mest å gjøre
• Når noen løfter hånda for å takke deg fordi du viker for høyre
• Når en som aldri smiler plutselig smiler til deg
• Ny lyspære etter at den forrige pæra hadde gått
• Å ha balsam i håret etter mange dager med bare saltvann
• Når noen kommer på det ordet du hadde på tunga
• Å tenke at vekkerklokka nok ringer snart og komme på at det er helg
• Å finne klær du trodde var for små, men så passet de likevel
• Sykle i nedoverbakke
• Varme klær fra tørketrommelen
• Å legge seg på hotellsenga etter en lang reise
• Når gjærdeigen vokser ut av bakebollen
• Å sovne med en baby tett inntil

Permalink | Leave a comment  »

Jeg liker deg fordi du ringer meg akkurat når det var deg jeg tenkte på. Fordi du synes det er greit jeg av og til glemmer å svare på meldingene du sender og jeg er så glad du veit at jeg bryr meg om deg de dagene også. Jeg liker deg når du smiler på skrå, gjennom lyst eller mørkt hår og jeg liker deg fordi jeg kan se når du er sliten. Jeg synes du er så fin fordi du kler kroppen din så godt og fordi vi kan le av ting som ikke er lov verken å si eller å tenke.

Jeg liker deg fordi du er tilstede, fordi du skrur av TV´en når jeg kommer og fordi du klarer å gjøre hverdagen din så fin, med alt du har rundt deg. Jeg liker deg fordi du tar ansvar, fordi du lar sunt være sunt når vi spiser smågodt og jeg liker deg når du har funnet et nytt, rart prosjekt som engasjerer deg. Jeg liker deg selv om du er dårlig til å regne eller tegne, men flink med folk og det er tross alt viktigst og jeg er så stolt av at du er så omsorgsfull. Så nær og varm og ærlig.

Jeg liker at du ikke svarer når jeg ringer fordi du er opptatt med kjærlighet og fordi du er tilstede der du er. Jeg liker at du handler billig og er opptatt av det fine og

blomster - jeg liker at du liker blomster. Jeg blir aldri lei av å prate med deg om TV-programmer eller opplevelser eller ferieturer som kommer eller øl eller bryllup eller barn. Og du kan noe som jeg ikke kan og derfor er du alltid spennende. Og du kan si "Nei, du tar feil" og jeg kan tenke at du er dum før jeg plutselig ser at du har rett.

Du er så himla engasjert når du snakker om det du bryr deg om og du stiller opp og sier det du synes når alle andre tenker at noen andre kanskje heller kan ta ordet. Og du tar ordet eller legger beina på bordet og sier "jeg hater alt" og da kan jeg bake noe til deg som du setter pris på eller gi deg et kort med noen ord som gjør deg glad. Eller kanskje en liten, rar tegning.

Jeg kjenner deg og du er en sånn venn som alle kunne ønske seg og jeg er så heldig fordi du bryr deg om meg og jeg vil bare si takk. Takk for at du deler deg med meg.

Permalink | Leave a comment  »

Jeg sitter på et liggeunderlag midt ute på en ganske åpen plass og har akkurat spist opp jegergryte fra stormkjøkkenet og fått gjennomslag for telt, selv om Kjetil stemte for åpen himmel. Jeg er mett og varm og litt trøtt og så veldig tilfreds også sier han plutselig at han har tenkt på noe og vil gjøre noe som han aldri har gjort før også bøyer han seg så han står med det ene kneet i bakken, men jeg er fortsatt laverest fordi jeg sitter og da han smiler - usikkert, skjønner jeg det plutselig.

Jeg tenker "hjælp" mens jeg blir svimmel og han tar fram en liten boks fra jakkeermet også blir jeg sånn som jeg blir når det blir for mye for meg. Helt stum. Så sier han sånne fine ting om at vi har det så fint og jeg er så enig og at bare én ting mangler og jeg er enig i det også, også gråter han litt mens han spør om jeg vil gifte meg med han. Og jeg vil, jeg vil, jeg vil, jeg vil. Innsiden roper "Ja! Ja! Ja! Min elskede kjæreste! Hurra!" Utsiden er ikke så lett å forstå, for utsiden kjemper og lirker fram et overveldende lite, forskrekket og nesten tenåringsnervøst: "Ja".

Klem. Jeg dør. Jeg lever. Han griner. Jeg skjelver. Også kjenner jeg kjærligheten bobler som en kokende vulkan og jeg sier noe sånt som at jeg vil det veldig, veldig og jeg føler meg så himla fin med lue, ulljakke og med ring på den riktige fingeren. Overveldet, heldig. Glad. Herfra og til evigheten. Ja!

Permalink | Leave a comment  »

Mars hadde vart i kanskje tjue dager da jeg fortsatt tenkte "Åh, det er så varmt til å være februar!". Jeg levde på etterskudd og rakk så vidt å komme hjem fra jobb før jeg plutselig skjønte hvor sliten jeg var og jeg tenkte "en dag til! en dag til!" og Kjetil sa "Du er sjuk, du må bli hjemme!", men jeg svarte "en dag til" og det stemmer som regel helt til det er for seint. Men det blei ikke for seint, det blei påske.

Mange er ikke så glade i jul. På 17. mai er det så mange mennesker overalt og på nyttårsaften forventer man alltid at et helt års krutt skal blåses av og man blir så tom og rar når det ikke smeller helt som man forventet, eller i allefall er litt redd de rundt deg hadde forventet. Men påske; påske er vår og bursdag og fri og godteri og snø eller sol - det kan du velge - og det blir ikke bedre enn det.

Så kommer to sånne dager hvor sola skinner og Ulrik sover lenge inntil mamma midt på dagen og sola er våken selv om barnet er lagt og svarttrosten synger den sangen om varme sommerkvelder og lune morgener med sommerkjole og dugg på gresset. Og når de dagene dukker opp akkurat da du trengte dem mest, da kommer ordene og fargene og lysten i meg, til å sy, skrive, bake, lage, hoppe, invitere, besøke, synge, drikke vin, smile, tegne og skravle. Og da fyller jeg påska mi med det og lar fartsbot og stjålet mobil være den utblåste plomma i påskeegget, så tar jeg fram pensel og maler skallet i farger som roper hurra.

Hurra!

Permalink | Leave a comment  »

Du er så fin når du ligger på gulvet og tegner. Du er så sterk når du drar alt du elsker i pulk opp til en passe høy fjelltopp etter et år lenka til sofaen og du er så sterk når du bestemmer deg for å gå helt til butikken på en dag hvor det kjennes umulig.

Du er så sta når du står fast midt ute på et jorde, høygravid, fordi du trengte å se på stjernene fra et sted hvor det var lite lys som kunne forstyrre. Du er så ærlig når du tør å si at du ikke orker å dra bort på besøk i dag og du kan løfte hele verden på ryggen når du gråter fordi du er sliten av noe som alle andre klarer.

Og når du er sint og vil kaste noe eller slå i veggen, fordi noen bahandler deg urettferdig, så vær sint for det er din rett (men det hjelper deg ikke).

Du er så heldig når du er livredd for at alt du har rundt deg skal forsvinne og du tar feil når du tror det er for godt til å være sant. For du har det nå. Du er bra nok til det du har og du har fine folk rundt deg som trives hos deg og som bryr seg om deg. Som er der selv når du ikke kan se dem.

Du er så rar og fantastisk når du leker løve bak trappegrinda og Ulrik hyler av fryd og frykt for den farlige løven han nesten glemmer at er mamma. Og når du danser så er det ingen som ser at du er rar, rar og så innmari levende. Og når du synger i bilen er det ingen som kan høre at du er i takt og tilstede, med deg sjøl, den du er, var og alltid vil være.

Ikke vær redd. Ikke vær lei deg. Du er sliten. Sulten. Du har sovet mindre enn du behøver. Men det er ikke farlig. For du er bra nok selv om du trenger å hvile og du kan hvile og det er ditt og bare ditt ansvar. Og du har så mye som du kan takke for fordi du ser, ser alt som er rundt deg.

Du ser glade øyne og du ser noen som ikke har det bra og du ser at en årstid ønsker en ny velkommen og du ser spirer på trærne lenge før de blir blader og du ser små kryp på bakken og du ser når skyene lager figurer på himmelen og du ser at en hånd tar en annen og du ser at våren er grønn og høsten mørkegul og du kan se en parkeringsplass full av biler av samme farge og du ser ikke bare fugler som flyr. Du tar deg tid til å se at de lander.

Ikke vær lei deg. Du kan gråte og være glad når du gjør det fordi du veit det alltid hjelper. I morgen er en ny dag og den er din, fordi du tar tak før den rekker å våkne. 

Permalink | Leave a comment  »

Latterlig optimistisk, langt forbi det vi kjenner som naivt, stiller jeg vekkerklokka på åtte og sier som vanlig til Kjetil at jeg har avtalt med Ulrik at han skal sove til halv ti. Latterlig rutinepreget, langt forbi det søte hverdagslige krydderet, våkner han klokka fem. I mitt desperate ønske om mer søvn tenker jeg at hvis vi bare ligger helt stille, vil han sovne til slutt. Han kryper. Ruller. Ligger opp-ned. Napper meg i øyevippene. Stikker to fingre i nesa mi. Lugger. Men han sovner ikke.

Han hyler i det vi kommer inn i garderoben hos nesten ærverdige Strömstad Badanstalt, for han er redd - livredd - for at jeg skal forlate han her. Han har skjønt at jeg er en sånn som kan sette han fra meg og dra fra han på steder han ikke kjenner seg trygg. Han har jo tross alt begynt hos dagmamma og det lærer deg visst en og to ting om den brutale virkeligheten. Jeg skal ikke forlate han, vi skal bade, men han veit ikke det ennå. Halvhjertet bærer jeg han på hofta mens jeg prøver å snike bikinien på plass. Vi dusjer og åpner døra. Står og ser litt utover det store rommet og hører de lange lydene som snor seg oppover langs flisene ut mot de store vinduene som viser et vakkert, vinterfrossent hav. Så setter jeg meg forsiktig i det lille barnebassenget og jeg blir plutselig dobbelt så stor i et så lite basseng, men Ulrik synes det er fint. Han kjenner forsiktig på vannet og like etterpå må han smake, kjenne, sprelle og svømme. Og når han sitter der på knærne og rekker den lille hånda si mot dusjstrålen - prøver å fange vannet som bare sklir unna og han snakker strengt til vannet og han prøver å fange det med begge hender, men det fosser like sleipt av gårde - da finnes bare vi i hele verden. Da er det bare nå for meg og for han og vi er, er, er. Her.

Han har slukt hele bollen med grøt og han gråt da det var tomt og nå vil han ligge sånn i armkroken som babyer gjør og det får han. For han er vår baby av og til, selv om han blir mer og mer gutt for oss nå. Men når melkeflaska kommer er han baby og han blir slapp og vil ligge der helt inntil og kose med den ene hånda. Så sluker han melka og magen blir mett og øynene slappe og håret krøllete fordi han blir svett. Varm melk er et nesten skremmende beroligende middel og han forsvinner inn i drømmeland etter en liten desiliter. Så glipper flasketuten ut av munnen og hele kroppen er slapp og hodet sklir litt bakover. Han sover. På en sånn måte som bare babyer kan. Den slappe kroppen løftes rolig opp trappa og vi fniser litt av hvor søt han er før han legges ned i senga uten å merke noe som helst.

Dagene er så fulle av hverdag nå. Hente og kjøre og levere og smøre matpakke dagen før og legge fram klær og vaske klær og alt det som hverdagen er. Men så kommer disse stundene. Lynnedslagene. Som kaster oss ut av tralten og hiver oss inn i øyeblikket og tvinger oss til å være her. Nå. Tilstede. Og jeg tenkte at jeg skulle være så sliten når jeg fikk barn og jeg er så sliten nå som jeg har fått barn, men jeg er også så innmari tilstede. For han tvinger oss dit hvor de store tingene blir små og de små blir store og da er det ikke så farlig om man er sliten likevel. Jeg har jo skrevet det før, men jeg tenker på det hver eneste dag og det preger dagene mine så mye at jeg skriver det igjen, det som forteller noe om disse lynnedslagene;

For når jeg legger deg, så smiler du og da kan dagen og natta være hvordan den vil, for det er nå - og bare nå - at du er deg akkurat sånn som du er i kveld. 

Permalink | Leave a comment  »

Det finnes så mange bra folk. Sånne som jeg ser og tenker "åh, så bra at du finnes!" Her er de som inspirer meg aller mest og som jeg ser opp til. Fordi de er akkurat sånn som de er. 

Laleh - fordi ho lager så fin musikk

Supermarie - fordi ho skriver om personlige, vanskelige ting på en så ærlig og modig måte

Elin - fordi jeg alltid blir så glad av å være sammen med Elin og fordi ho er like glad i hverdagen som meg og fordi jeg alltid føler at jeg har vært i en energidusj når vi sier "hadet".

Else Kåss Furuseth - fordi ho minner meg på at livet ikke behøver å være så alvorlig hele tida

Michael Phelps - fordi han bruker 6. giret sitt (eller ADHD'en om du vil) på en måte som imponerer meg. Svømme svømme svømme. Til og med på julaften.

Geir Lippestad - fordi han valgte verdens vanskeligste jobb og fordi jeg alltid må høre når han snakker

Marit Larsen - fordi ho er så søt, søt, søt! Og fordi at ho har lydsatt noen av mine størte merkedager

Kristi - fordi ho er det mest ærlige, omsorgsfulle og trofaste mennesket jeg har møtt. Og hvis jeg skulle være lutfattig i en jordhytte på nordpolen, ville jeg fortsatt le om Kristi var med. 

Permalink | Leave a comment  »

Han er snart ett. Ett helt år med vinter, vår, sommer og høst og han har levd alle de litt over 350 dagene og jeg kan ikke huske hvordan det var å leve uten. 

Han rekker armene mot meg når jeg spør om han vil opp og han griner når vi går og han kan stå i åtte minutter og se på at vaskemaskinen roterer. Han kan glemme seg bort når han holder seg fast, fordi han vil klappe, og plutselig står han helt av seg selv. Han er den lille skatten som ikke kan sitte, men stå og gå med støtte. Han som ikke kan si pappa, men som har sagt både hest, biff og august. "August?" spurte vi voksne. "Haha" svarte han.

Og vi har sett på han. I timesvis har vi fått ligge på gulvet og se og se og se og han har tittet bort i ny og ne og blitt så glad for å se oss. "Heiei mamama" sa han med stor flaks fra baksetet i bilen og jeg kunne kjørt av veien fordi jeg måtte grine fordi han er så skjønn skjønn skjønn.

Og han er snart ett. Mitt lille alt, som smiler når han dunker senga i veggen om morgenen og som smiler like mye når vi synger "la alle barn i verden ha det like godt som meg" når kvelden kommer og når persiennene lukkes på det lille takvinduet må han le fordi månen blir borte eller fordi natten stenges ute og han legger seg over på siden og sovner like godt med det samme. Åh.

I morgen skal vi besøke Nina, dagmamma. Min lille gutt vinker "hadet" hver morgen jeg drar på jobb, men han har vært i pappas armer. Nå skal han stå der, ved en annen bordkant i noen andres hus, med smekke med navnet sitt på og vinke. "Hadet vennen min. Ha en fin dag". Og han skal oppleve og han skal se med store øyne og han skal lugge noen som begynner å gråte og han skal le av et barn som kanskje blir en venn og han skal søle på noen andres gulv og le på stellebordet et annet sted. Og jeg skal spørre "hva har du gjort i dag, da?" og han skal kanskje si "dææ" og jeg skal bli stolt. 

Men jeg må nok aller først grine. Min lille baby skal klare noe nytt uten at mamma og pappa ser på. Og han skal se ting for første gang og prøve noe helt selv og vi skal være et annet sted. Og han skal være redd og få trøst, men ikke av pappa eller mamma, men av Nina, og han skal føle seg trygg et helt annet sted. Og det er så innmari riktig i denne verden som er nå. Men langt der inne i mammahjertet kjennes det rart og feil og nytt og jeg skulle så gjerne slippe å si "hadet", selv om det er helt nødvendig. 

Min baby. Min ettåring. Min øyeblikksmaskin. I ett år har jeg hatt en liten skatt i armkroken og selv om øyeblikkene med kos og ro blir kortere for hver nye ting som skal oppdages, er de like store og fulle av verdi. Og jeg er så inderlig glad for at jeg får være med å verdsette hvert eneste ett av dem - øyeblikkene - og for at jeg får bevare dem som edelstener i alle gode minners skattekiste. Den kista som aldri blir full, men som alltid har plass til ett øyeblikk til.

Permalink | Leave a comment  »

Jeg har kommet fram til at jeg må begynne å skrive usammenhengende igjen. Det er så mange rammer - jeg trenger dem - for å holde hjulene i gang. Eller mer for å sette en fot foran den andre. Rammene blir fort for trange og da må jeg spise non-stop til lunsj hvis jeg vil og poppe ennå en pose popcorn selv om det aldri har vært et tips i noen som helst sammenheng. Da må jeg tenke at det er lov å vaske klærne en gang til om man ikke orker å henge dem opp den kvelden og da må jeg tillate å la nøkkelen bli i den lomma den egentlig ikke hører hjemme, men som var nærmest hånda. Av og til er overlevelsesstrategiene mine mer som et fengsel og da flyter jeg ut gjennom sprinklene. Og blir fri.

Da trenger jeg å sy og da trenger jeg å sykle og da trenger jeg å tegne og glemme klokka og bli forvirra og frustrert når Kjetil legger seg fordi det betyr at det virkelig er midt på natta og da er morgendagens seng uredd og matpakke enkel, før jeg rekker å pusse hjørnetennene sånn som tannlegen sa. Og da legger jeg meg og tenker "sov, sov, sov!" Men jeg sovner ikke for idéene tar meg med et sted for de våkne. Og det er sjelden. Heldigvis. Men befriende.

Og da plutselig tenker jeg på farger og krøller og jeg tenker på blomster i håret. Hengekøye. Jeg tenker på gule eggeglass og påske og fastelaven med fjær og jeg tenker på bursdag og alt det våren er. For våren er finest når den er inni meg, i januar eller februar. For da er våren alt det der, de lette skjørtene og skoene og musikken og fuglene og grusen som feies av store biler og gresset som begynner å lukte og påminnelsen om hvor grønt det er. Så overveldende grønt! Og jeg trenger å tenke på det. 

Jeg reiser på en ferie fra hverdagsmeg. Til idéene og boblene i blodet og til fargene og til fantasien. Den overveldende levende feriemeg som vanligvis er der for de som kjenner meg best, men som jeg trenger å ramme inn når hverdagsmeg skal fram. Det fungerer best sånn, når man skal handle og ha avtaler og følge opp og passe seg. Så kan jeg reise dit. Til mitt badeland. Som å dra på hytta. Et sted det ville være slitsomt å bo - men et sted det er fantastisk å være. Avslappende. Uten sammenheng, en liten stund. Jeg tror jeg trenger å flyte litt.

Permalink | Leave a comment  »

Jeg trengte inspirasjon og det fikk jeg plutselig av Ida Jackson. Det er ofte sånn med den, inspirasjonen, at den plutselig er der, som den første store kjærligheten - når du minst venter det. Ida har skrevet ned hemmelighetene ved voksenlivet, og ettersom jeg i ny og ne anser meg som voksen, vil jeg avsløre mine. 

• Det eneste du oppnår ved å slumre om morgenen, er å glemme matpakka eller strømkabelen til laptop'en
• Du behøver ikke vaske håret hver dag og det vokser ikke fortere ved at det klippes
• Sånne mennesker som virker for sympatiske til å være ekte, kan være ekte likevel
• Å fryse fører ingenting godt med seg
• Det er lov å tenke mer på hva du synes om deg, enn på hva andre synes
• Det hjelper aldri å kalle et problem for en krise
• Man lærer mer om et barn ved å være sammen med det, enn om man leser om andre barn i bøker
• Det er helt greit å ikke være best i alt, alltid
• De som bruker hele livet på å slanke seg, er oftest verken tynne eller lykkelige
• Folk som tar fra deg energien din, behøver du ikke bruke tid på
• Det er mye morsommere å gjøre oppgaver, når de står skrevet ned på et ark og kan strykes over når du er ferdig
• Det er få problematiske situasjoner som tar skade av at du stopper opp og puster litt
• Få ting er mer motiverende en godt tur- og treningsutstyr
• Det er nesten ingen grenser for hva du kan lære på internett
• Du er bra nok

Permalink | Leave a comment  »

Takk til deg som trykka på døråpnerknappen da jeg hadde ett barn på den ene armen og en handlevogn i den andre. Takk til deg som sa "jeg kan ta den med inn, jeg", da jeg hadde lyst til å late som om jeg glemte å trille handlevogna inn i butikken igjen. Takk til deg som ikke blei sur selv om jeg mista alle småpengene mine på gulvet rett framfor deg så du måtte vente med å gå forbi til jeg hadde plukka dem opp. Takk til dere som synes wienerpølser er mer enn bra nok selskapsmat to dager før jul og takk til dere som synes at en rufsete, sliten venninne er fint besøk en førjulskveld. Takk til den søstra som hjelper til å bære når jeg har alt for mye i hendene og takk til den ungen som er med overalt og som smiler og vinker og trives bare han får være med. Takk til den kjæresten som lager pakkekalender og vasker huset til jul før han krydrer ribba og sjenker et glass vin akkurat da det var det som skulle smake aller best. Takk for dere! Det er dere som er jul.

Permalink | Leave a comment  »

Det går lenge mellom hver gang jeg skriver, selv om jeg lever, med alt det innebærer. Dagene glir litt over i hverandre fordi de er så fulle av liv, så fulle av fart og følelser og fine relasjoner og førjul. Så mye førjul. Jeg jobber jo på barneskole og det er nok den jobben i hele verden som fyller et menneske med mest jul. Julesanger, julelys, julekalender, juletegninger, juleavslutning, juleblomster, julegudstjeneste, juletre og julegodteri og julefilm. Jeg er proppfull av julestemning. 

Fordi jeg ikke har en fin tekst å dele, en sånn varm tekst om deg eller meg med korte og lange setninger om hverandre som jeg håper at gjør deg glad - eller som får deg til å tenke på noe på min måte, fordi min ofte er annerledes enn din. Jeg har ikke en sånn tekst inni meg nå. Jeg veit ikke helt hvordan de historiene kommer, men jeg veit at de plutselig dukker opp. En kveld. Og fingrene går til leddene låses og lillefingrene, som stikker rett opp når jeg skriver på tastaturet, blir iskalde og Kjetil spør "skriver du?" og jeg sier "ja" uten å titte opp fordi ordene raser ut mens jeg er mer som en redaktør for hva fingrene formulerer. Jeg er vanligvis en streng redaktør, men ikke i dag.

Ettersom jeg ikke har en sånn tekst, men likevel vil dele noe, vil jeg dele et dikt jeg har spart. Det stod en gang i avisa og det var en som tidligere hadde vært miss Norway som hadde skrevet det. Livet hennes hadde vært en missetittel, to barns død og skilsmisse og ensomhet og arbeidsledighet og dyp og inderlig sorg og smerte. Det facinerte meg nok, for jeg tok bilde av dette diktet, dette befriende og grusomme diktet, som denne frøken Norge hadde skrevet. Velbekomme:

Fra jord er jeg kommet fra jord skal jeg bli

Så legg meg på et jorde når min tid er forbi 

La fuglene hakke og rovdyr ta 

Det de måtte trenge der og da

La mine safter synke ned i jordsmonnets stille fred

Og hvis gresset blir grønnere der jeg lå

Ja, da er det slik jeg vil gjenoppstå

Permalink | Leave a comment  »

Jeg blir glad av de som sier "hei!" om morgenen og jeg blir glad av de som reiser seg opp og sier "nei, dette gidder jeg ikke høre på!" hvis de vil vise akkurat det. Jeg blir glad av de som ikke sier noe, men som smiler til meg, hvis vi er enige om noe og veit det. Jeg blir glad av jenta i skolegården som skrattler under bustete hår og jeg blir glad av guttene som leker som firåringer, selv om de er kanskje tolv.

Jeg blir glad av fetter Oskar som snakker med lys stemme for å være snill mot Ulrik og jeg blir glad av Ulrik. Herregud, jeg blir så glad av Ulrik. Jeg blir glad av de som bruker lang tid på å pakke inn julepresanger og jeg blir glad av de som øver og øver på noe rart og uvanlig. Jeg blir glad av gamle menn som alltid er sure, men som plutselig glemmer seg bort og er koselige. Jeg blir glad av venninner som forteller meg om en felles bekjent som har blitt kjemperar siden sist og jeg blir glad når vi innser at vi er akkurat like rare sjøl. 

Jeg blir glad av de som er så glade og energiske at man umulig kan unngå å få malingssøl slengt i fjeset fra humørpaletten deres. De som bobler over og som ler og som tør å være nerd eller snål eller teit eller dristig eller smart eller drøy eller flink eller ensom eller veldig, veldig engasjert over en latterlig liten ting. Fordi de lever. Og da skvulper det litt liv over oss også. Og da lever vi mer og da smiler vi mer og er glade og det er det som er vitsen, er det ikke? Smil!

Permalink | Leave a comment  »

Halsen hans bærer et hode som veier en fjerdedel av kroppsvekta og øynene hans er så fokuserte. Klare, blå. Konsentrerte. Han skal høre alle ord og han skal forme alle lyder helt selv. Han skal kjenne og lagre hvordan treverk smaker og hvordan metall kjennes hardt og kaldt mot to små tenner.  Aristoteles kalte det for habitus og det er det Ulrik bruker alle våkne timer på å opparbeide seg, med fire facinerte foreldreøyne på tilskuerplass.

Klokka kan være halv fem eller halv seks når han ligger forvirra opp-ned i senga og det eneste han er helt sikker på, er at det er dag og at det er gøy. Jeg løfter den lille pysjamaskroppen med det store smilet og den tunge bleia med meg inn i de voksnes seng og legger han tett tett inntil. Rolig. Plutselig helt rolig. En liten hånd stryker meg i håret, drar meg litt i øret og den lille stemmen sukker litt, før nesa dyttes enda lengre inn i kinnet mitt. Helt stille og tett i tett i mørket til vi lydløst ingår et kompromiss om når en dag bør begynne.

Sånne bittesmå stunder hvor et hode legges mot et bryst eller hvor en lyd ligner litt når han prøver å herme. Sånne bittesmå og veldig store øyeblikk hvor voksne øyne blir våte og barneøyne glade og om det var solformørkelse, stjernestorm og funn av liv på mars samtidig, ville vi ikke få det med oss for vi var her og bare her. Nær. For det største mirakelet kravler rundt i stua vår og bare blikkene vi utveksler beskriver hvor heldige vi føler oss og hvordan hele framtida og fortida må vike for det som er nå. For de små stundene som vi kaller nå, er større enn vi kan forstå.

Permalink | Leave a comment  »

For en stund siden skreiv jeg om hvordan det er å ha ADHD. Etter at jeg fikk diagnosen, og fordi jeg stadig møter barn med ADHD i forbindelse med jobben min, leser jeg mye om akkurat det. Og når jeg bobler over av irritasjon for hvor uvitende de som uttaler seg kan være, kommer jeg på noe viktig. Jeg kan ikke være irritert for at folk ikke veit, hvis jeg ikke prøver å opplyse noen sjøl. For det er jo vi som veit best, vi som har ADHD'en inni hodet og kroppen både på dagen og om natta. Det er mulig at jeg gjentar meg sjøl veldig, men dere som skriver til meg på facebook og mail og dere som snakker til meg om bloggen i virkeligheten, pleier å fortelle meg at dere liker å lese om ADHD. Så da skriver jeg litt om det av og til.

ADHD er mye mer enn fire bokstaver og akkurat som du ikke veit hvordan det er å ha noen andres hode, veit ikke jeg akkurat hvordan det er å ha noen andres ADHD. Men jeg kjenner mitt eget hode, og det forandrer seg stadig, så akkurat NÅ er ADHD dette, for meg:

• Å drømme som et barn. Hele natta. Intenst og voldsomt. Om Anders Behring Breivik hver eneste natt i tretti dager og om frosker og det du så på TV i går og om å sykle og det slutter aldri, aldri. Det hodet ikke har plass til om dagen, gjennomarbeides om natta og da blir det ofte stort og mørkt og skummelt og veldig, veldig varmt.
• Å engste meg for å ikke oppfatte signaler. Det er så mange fjes og ord og lyder og smil og blikk at det kjennes vanskelig å tenke tilbake. Etterpå. Var det egentlig sånn det var? Hadde de andre det hyggelig, de også - eller var det bare jeg? Tenkte alle at jeg sa noe dumt, uten at jeg oppdaga det?
• Å huske på alle rundt meg, hele tida. Jeg husker alle eksamner og første skoledager og tannlegetimer og ettogethalvtårsdager. Og telefonnummeret du hadde da vi gikk på barneskolen. Og jeg tenker på deg og ønsker deg lykke til.
• Å føle at små ting er kjempestore.
• Å være skjør som et blad i vinden. Hvis jeg ikke er mett og uthvilt, rister det inni meg og jeg føler hele verden flyr forbi, mens jeg ligger på en ukjent plen, i en ukjent hage. Mat! Jeg må ha mat.
• Å ha noe ekstra. En bonusenergi som gir meg de rareste påfunn. Når jeg er trygg og glad kan jeg lage en egen tøffel-dans eller synge en lang sang om et sted med et rart navn. Da er jeg morsom og da har jeg det så morsomt at jeg må le og le av meg sjøl.
• Å komme på at jeg har glemt å ta medisiner akkurat da det er for seint, for det er først da magen spenner seg og armene gjør vondt og jeg vil bite negler eller holde meg fast for at jeg ikke skal begynne med et kreativt prosjekt som må vare helt til i morgen.
• Å se løsninger. Jeg visste hvordan man kunne kreppe poteter for å lage bølgede pommes-frittes eller helle mais over pinner med lim for å lage maiskolber da jeg var fem. Og nå veit jeg hvordan jeg kan sy barneklær eller hekle luer med hals uten oppskrift, fordi jeg har det inni hodet og hodet mitt sender signaler til hendene mine hele dagen lang. Og jeg kan tegne akkurat det jeg tenker og det kan bli fint.
• Å føle så mye kjærlighet for de nære rundt meg at jeg blir livredd for at de skal bli borte og da må jeg ringe til dem og late som om jeg lurer på noe for jeg må egentlig bare sjekke at de fortsatt finnes.
• Å være så vant til å måtte ta meg sammen at hver gang noen sier "ta deg sammen" til noen i mine omgivelser, så vrenger ordene seg i hodet mitt og jeg har lyst til å krølle ordene sammen og kaste hele begrepet på alle oppbrukte begrepers søppeldynge.
• Å komme på, etter snart sju måneders permisjon, at jeg helt har glemt å slappe av.
• Å tenke: "hvordan gjør man det, tro?" Slappe av, altså. "Slapper jeg av nå? Er det sånn man gjør det?"
• Å ha en apekatt i hodet. Jeg kan godt sette den i et bur i noen timer, men når jeg kommer hjem, må jeg la den hoppe litt omkring - så den ikke blir sprø.
• Å se og forstå barn og elever som aldri før har opplevd å bli sett eller forstått. Og det er faktisk det fineste av alt.

Permalink | Leave a comment  »

• Lære å binde fine blomsterbuketter
• Bo i Nord-Norge
• Ha et stort rom i huset hvor man kan tegne, male, sy og lage
• Ha mange barn
• Ha en stabil, ryddig og god økonomi gjennom hele livet
• Dra på bilferie i Europa
• Bli sterk nok i bekkenet så jeg kan stå på snowboard og ski til vinteren 
• Bo i et annet land, i en stor by
• Være akkurat så snill at jeg fortsatt er levende nok til å le høyt og lenge
• Eie en liten hytte, som man kaller for "hytta" og som man kan dra til i helga
• Kjøre med hundeslede på en vidde
• Ha lange, fine negler med lyserosa neglelakk
• Være ute så lenge at det kjennes uvant å være inne

Hva vil du?

Permalink | Leave a comment  »

Så kommer babyen ut og du holder den for første gang og du er så levende akkurat da at du tror det må være sånn det kjennes rett før man dør. Som å smelte på null minutter. Bare noen sekunder og du er så full av liv og kjærlighet at du er mørkerød i kinnene og helt blank i øynene. Noen måneder etter griper babyen din etter håret ditt og lugger deg og du kjenner deg fortsatt levende og snart kan babyen flytte seg og han synes ledninger er det beste som finnes. Han er kanskje bare to år når han klarer å åpne tastelåsen på telefonen din. Den er klissete på grunn av han, men du blir litt stolt av at han er nettopp en sånn - en sånn som tar seg fram. 

Han er så sta når han ikke vil sove at du tenker at han kan forandre en hel verden hvis han bevarer den stanhaftigheten og når han for første gang skrur på TV´en selv, sier noen at han kanskje blir elektriker, mens når han klipper av verdens fineste krøller på verdens vakreste lillesøster den gangen de sitter på rommet så stille for seg selv, blir du lei deg og må le samtidig, mens dere sier til hverandre at han kanskje blir frisør. For hvem kan vel vite hvilken kurs han peiler ut i framtidshavet han speiler seg i? Dere bare håper han erobrer det havet sånn som han erobrer vanndammene etter sommerregnet; med den største iver, med all verdens fryd og pågangsmot.

Dere kjøper pennal og han kan velge og han velger et sånt tegneseriemotiv som du ikke liker i det hele tatt. Du forteller han at han behøver boktrekk og han synes det høres rart ut, men velger også der et motiv som passer til en sånn liten superhelt. En skolegutt som har lært hvilken bokstav som er sin og hvilken som er din og i sommer har han lært både å svømme og kjøpe is helt selv, så du er sikker på at han er klar nå. Klarere enn deg som klemmer den lille hånda hans med din store, svette og du prøver å ikke avsløre at du bruker den andre til å tørke noen tårer som bare kom. 

Han får en venn og han vil overnatte og du ringer til vennens foreldre og jammen var de hyggelige, så du tenker at det er greit. Før han drar, diskuterer dere bamse eller ikke bamse og tannpuss og do midt på natta og han er klar, og går med den lille sekken sin inn i bilen. Så stolt. Så stolte - begge to.

Så er han elleve og tolv og tretten og fjorten og han kan spille gitar og nå prøver du ikke lengre å skjule at du gråter for hjertet ditt åpner seg når han synger og spiller. På engelsk. Og hvor har han dette fra? Han er finere enn deg og mannen din til sammen og stemmen hans knekker akkurat på de rette stedene og du sier "jeg er så stolt av deg" og han er så forelska eller usikker eller stolt eller forvirra at du blir overraska når han husker å si "takk". 

Han drar på kino med egne penger og på femtenårsgrense og du sier "husk at det bare er film" og han orker ikke svare på noe han ser ut til å mene at er verdens mest idiotiske kommentar til en som tross alt snart er femten og som har fått høre at han til og med er voksen for alderen. Han går og du synker ned i sofaen og er glad for at han er så levende, nå som du synes det er lenge mellom hver gang du kjenner deg sånn. 

Han er nettopp den som han var da han løp inn i vanndammene den sommeren for så mange år siden og du synes det kjennes ut som om det var i fjor, men de store skoene i gangen og buksene i vaskemaskina forteller at han er en liten mann. Du finner en snusboks i lomma, men det gjør ikke så mye for han gjør lekser og har blitt opptatt av rettferdighet i verden og er fortsatt en sånn som du husker han som - en sånn som tar seg fram.

Så drar han på sommerleir og der blir han skutt. Det kom en mann ut til øya som ville drepe nettopp sånne som han og han skyter på din lille mann og du prøver å ikke tenke på hvordan øynene hans må ha sett ut og hvor fort han må ha løpt og hvem han hadde rundt seg og hva han tenkte og om han tenkte på deg. Han dør den dagen og er ikke mer. 

Han er ikke mer. Ikke frisør eller elektriker. Han er ikke lengre en sånn som tar seg fram og som erobrer små verdenshav og han skal aldri, aldri se på deg igjen og du gråter så mye at du skjønner at kroppen er mest vann, for nå er du bare vann. Og vondt. Og han finnes aldri mer. Aldri mer. Død og skutt og aldri mer. Og du føler deg så død at du ikke forstår hvorfor verden fortsetter. "Everything happens for a reason" har du hørt og de ordene kverner inne i hodet ditt, men de som sier sånt har aldri mistet et barn. Et håp. En framtid. Et barn - som ikke kan forandre en hel verden, men som gjør det litt likevel. 

Permalink | Leave a comment  »

Jeg prøver å sove en kveld, men jeg får det ikke til. Du er nede og jeg hvisker "jeg får ikke sove uten deg" og etter fem år gjør det deg litt oppgitt og ganske glad. Du går rolig opp alle trinnene og når jeg veit at du skal ligge der ved siden av meg, så får jeg sove likevel. Jeg forsvinner mens du pusser tennene og etter noen timer snur jeg meg og ser at du er der. Jeg er trygg og varm og du er enda varmere så jeg låner litt plass hos deg. Det er natt. Det er lyst. Og fuglene er der ute og synger bare for oss og vi kan alle sangene, men er for trøtte til å tenke på det.

Du sier "se ut av vinduet" og jeg ser og der er regnbuen. Stor. Fra ende til ende skjærer den gjennom himmelen og farger hele hagen vår gul og huset til naboen vår er plutselig rosa. Jeg går ut. Puster regn og dugg og dråper og vått gress og du kommer ut og klemmer meg og vi ler litt fordi det er sånn som på film. Her står vi. Og jeg trenger deg sånn.

Jeg er trøtt og sulten og skal smøre på brødskiva og jeg spør om du også vil ha kveldsmat. Jeg veit at du liker brødskive med nugatti og melk rett fra kartongen og det får du. En annen dag lager du og du veit at jeg liker eplejuice i stort glass og det er så inmari fint at du veit akkurat det.

Jeg har vondt igjen og jeg syter og du sier "uff" og "jenta mi", setter deg i sofaen og legger føttene mine over fanget ditt. Jeg er så lei og trist og du er der og holder og stryker og sier "jenta mi" og "dette klarer vi" og da gjør vi det. For av og til har du rett og nå har du det. Vi klarer det. Vi er et hjem. En familie. Og vi er middag halv fem og hagearbeid og biltur og handlelister og klesvask og vi er vi og bare vi og jeg tror vi er det for alltid. Hvis noen kan være vi for alltid, må det være vi.

Permalink | Leave a comment  »

Jeg tenker "nei, nei, nei!" og ser at klokka er 04.20. Du er sulten og lys våken, mens jeg er som limt til senga og har tårer i øynene. Jeg tenker at jeg ikke orker, men jeg orker likevel. Tassende kommer jeg inn til det lille rommet ditt og ser at du har dratt kosekluten over hele fjeset og du får den ikke bort. Du viser med hele deg at du vil ha pupp og bare pupp og du vil ha det nå. Nå! Og du får.

Jeg kvikner ikke til. Jeg henger med hodet til jeg blir stiv i nakken og ser ned på deg, men jeg klarer ikke skjønne hvor fin du er. Du bare spiser og jeg er maten og det er slitsomt å være noens mat midt på natta. Jeg vipper deg over i senga og du smiler fordi du fikk akkurat det du hadde lyst på. Nå er du klar for alt - dagen kan begynne når som helst for deg - men ikke for meg. Jeg legger hånda mi på hodet ditt og etter at du har mista smokken 14 ganger og gravd en liten hule inn i kosekluten, oppdager jeg plutselig at du sover. Og armen min sover. Og det ene beinet. Den kalde kroppen min lister seg tassende inn på de voksnes soverom, for det er jeg som er voksen og det er slitsomt. Jeg synker ned i senga og forsvinner og like etter våkner du. Jeg tenker "nei, nei, nei!" og at jeg ikke orker, men jeg orker likevel.

Du griper dagen etter denne natten og du vil se og høre og gjøre og smake og kjenne og det eneste jeg orker å gjøre for deg er å sitte passivt ved siden av deg og spise. Jeg tygger sakte og du spreller og jeg løfter tunge øyelokk og du lager de fineste lydene, men jeg skjønner ikke det da. Jeg tenker ikke. Jeg bare er. Så himla sliten. Så himla sulten. Så tom og full og tom og ferdig. Jeg vil ha deg med opp i senga for å sove, men du vil sprelle og det får du.

---

Jeg tenker "skal han ikke våkne snart?" og ser på klokka. Den er 04.55 og jeg har masse melk på lur, men ingen roper på meg. Jeg tenker at jeg må våkne igjen så fort du våkner og så hører jeg deg. Jeg får sjokk over at klokka er 06.30 og du har ikke våknet denne natta og jeg spretter opp og svever inn til deg og sier "Hei, min skatt! Er du våken?" og du smiler og jeg gir deg en kos og tar deg med inn i den store senga. Du skal få pupp. Så mye du vil.

Mens du spiser ser jeg hvor skjønn du er og jeg blir våt i øynene mens jeg kjenner på de mjuke føttene dine. Og du spiser og jeg ser og jeg smelter litt fordi du har gitt meg den fineste gave en baby kan gi og det er en hel natt søvn. Jeg skjønner at du er mett når vi smiler til hverandre selv om du har maten i munnen og det renner melk ut av munnen din og ingen ting gjør noe for vi er klare for alt. Gardinene åpnes og du spreller og hviler hodet ditt mot den store puta til mamma og mamma er så glad. Så himla glad. 

Du griper dagen etter denne natten og du vil se og høre og gjøre og smake og kjenne og jeg vil være der med deg. Jeg vil synge og du vil høre og jeg vil tulle og du vil le. Og vi har hele verden, for hele verden er bare oss og pappa og sola som vi veit at er bak skyene der et sted. Du lager de fineste lydene og jeg kjenner dem alle sammen og når jeg svarer deg, lager du dem enda en gang. Det spiller ingen rolle hva som skjer denne dagen, for vi kan klare hva som helst. 

---

Og når jeg legger deg så smiler du og da kan dagene og nettene være hvordan de vil, for det er nå - og bare nå - du er deg akkurat sånn som du er i kveld.

Permalink | Leave a comment  »