Tilbake

Skrivelysten min forsvant akkurat da jeg fikk muligheten til å skrive for noe som var større enn meg selv. Med en ørliten stein som vekt i sekken, tok jeg meg i å være livredd for å ikke kunne leve opp til tyngden noen kanskje trodde at jeg hadde. Det er befriende å være her igjen, hvor jeg bare skriver med meg selv som avsender til en målgruppe som har valgt å være min. Jeg er ikke best når det gjelder. Jeg er best når jeg får være fri. Velkommen tilbake.

Brosjyre til nybakte mødre

Så kom babyen ut og han var akkurat så glatt og klissete og skrukkete som nyfødte barn skal være. Når jeg tenker på den nå, følelsen av å få han opp til meg for første gang, tenker jeg at det må være litt som å ta gull i OL. Du har jobbet tre lange sesonger for dette. Ni måneder med ulike faser hvor dette er målet, og etter en oppløpsside inn på stadion står du her endelig. Med medaljen klint inntil det nakne brystet ditt, som fra nå av alltid skal være en mors trygge favn.

Jeg har sett på bilde i ettertid at jeg så overveldet ut. Øynene så åpne, som om jeg litt fortvila så etter noen som kunne vise meg hvordan jeg skulle håndtere alle følelsene som veltet over i kroppen min. Det var det selvsagt ingen som kunne vise meg. Men de hadde heldigvis noe. De kunne tilby meg en bunke brosjyrer.

Det som skiller denne babyen fra et OL-gull, må nemlig være alle brosjyrene som fulgte med. Det er ikke sånn at jeg skulle behøve å lure på noe, for det står her alt sammen. Hvordan han skal ligge når han sover. Hvordan han skal suge når jeg ammer. Hvordan jeg skal trene opp bekkenbunnen. Hvilke signaler vi bør se etter. Hvilke vaksiner han skal få, og hvilke vaksiner han bør få. Fem gode søvnråd. Når og hvorfor vi skal innføre tran og hvordan barnet skal sikres i bil. Hvordan vi bør reagere ved ulykke eller forgiftning, mors svingende følelsesliv, nærhet, kjærlighet, stimulering tilpasset utviklingsstegene, rusk i øyet, flis i foten, gnagsår, difteri, skurv, og jeg tuller ikke, men det står faktisk også om pneumokokksykdom, som om noen i det hele tatt veit hva pneumokokksykdom er, langt mindre hvordan de uttaler ordet.

All denne informasjonen, gjennom brosjyrene og selvsagt via opplysende sider og innholdsrike fora på internett, skulle vel gjøre oss til den tryggeste generasjonen foreldre noen sinne? Noe forteller meg likevel at tryggheten vi føler som foreldre ikke blir større, men mindre på tross av denne enorme tilgangen på fakta. Mannen min og jeg måtte le da vi trakk i den røde snora på sykehuset fordi vår førstefødte hadde full bleie. Alarmen gikk og en mild og rolig omsorgsperson kom inn på rommet vårt og viste oss at dette egentlig var noe vi kunne klare. Helt selv. Uten brosjyre. Vi fortsatte å ringe i den røde snora og da vi kom hjem fra sykehuset måtte jordmødrene etter flere telefonsamtaler fortelle oss at når vi hadde fått barnet vårt med oss hjem, var vi ikke lengre under deres omsorg. Brutalt, som livet selv.

Milde og rolige omsorgspersoner kan ikke komme løpende til oss ved hver utfordring vi møter. Vi må finne tryggheten vi trenger i oss selv. Vi kan lese alle brosjyrene, skrive innlegg etter innlegg på barn-i-magen-forum på internett, men det er ingen der som kan få ut flisen i foten til barnet vårt for oss. Vi må bite tennene sammen, finne fram pinsetten og si «dette fikser mamma» så tydelig at både barnet og vi selv tror at det er sant. For mamma kan fikse det meste. Og det kan pappa også.

Selvsagt så jeg overveldet ut da jeg satt der med mitt nyfødte barn på brystet både for første og andre gang. Overveldet ble jeg også av informasjonsmengden som veltet over meg og jeg skulle ønske at den røde snora kunne følge meg videre i hverdagen med spedbarnet vårt hjemme. Men den kan ikke gjøre det. Og bunken brosjyrer på benken kan ikke gjøre meg trygg. Jeg har kanskje to forvirrede øyne, men like under hodet er en mors trygge favn og der ligger han, gullmedaljen. Nærhet og kjærlighet er ikke brosjyremateriale og rusk i øyet og andre plager skal vi nok finne ut av. Vi har jo tross alt tatt gull allerede.

God jul

Vi ser dem kanskje ekstra ofte på denne tida av året og de er ikke til å ta feil av. De har tung veske, mørk kåpe, halvfrekk sveis, kort i nakken og alltid hodet lengst framme når de går. Det er fordi selve hodet er kroppens sentrum. Det er der det skjer; et kaos, en tornado. En førjulsstorm.

La oss ikke være som dem. La dem få bære sitt julestress i fred og pass på at vi, den nye generasjonen voksne damer, vi skal aldri bli som dem.

Jeg skal innrømme at de er verdensmestere på å være voksne. De mestrer på de fleste arenaer. Men det har definitivt gått til hodet på dem og i køsituasjoner kan vi merke at deres syn på seg selv som en likeverdig brikke i det store samfunnsspillet for lengst er glemt. De er alltid sentrum. Alltid først. Mest i handlevogna. Høyest nivå av både østrogen og adrenalin og det er bare å ta et pent skritt til siden først som sist. De snakker til menn som slappe statister som et resultat av en rar avstikker innen en misforstått kvinnekamp og de er så opptatte av alt de må ha gjort. Må. Må. Må. Ha gjort.

La oss ikke bli som dem. La oss huske på at vi alltid kan velge. At begrepet har et spenn helt fra kan til vil, bør, helst skulle ha, må og MÅ. Veldig, veldig få ting hører til i den siste kategorien. Og vi blir definitivt mye triveligere av å holde oss i de tre første. I det øyeblikket vi glemmer kan og vil, har vi blitt litt som dem; med hodet lengst framme og gjerne med et villt blikk på jakt etter byttet som kanskje er sprø ribbesvor eller en julepresang på salg.

Det er selvsagt mange middelaldrende damer som ikke passer inn i kategorien og som i all sin modne ro og avslappethet framstår som forbilder for oss som kommer etter. Som gir oss som skal leve opp til disse kravene vi kanskje tror samfunnet stiller, men som det viser seg at vi egentlig velger å stiller til oss selv, troen tilbake på at det å være voksen ikke behøver å bety at man har alt på stell. Alt på stell er ganske triste greier, i alle fall når det helt fjerner fokus fra alt som skjer her og nå.

Så bli gjerne med meg. Sørg for at årets avslutning ikke blir årets kortslutning og velg deg en fredfull jul. Neste gang en sånn stressa dame rufser seg i sveisen, ser strengt både til høyre og venstre for å ha kontroll på omgivelsene før hun raskt spør deg om du har alt klart til jul, så svar «Ja. Julefilmene skal sees i pysjamasen som ligger klar i kleshaugen på badet. Julematen skal handles inn med lommeboka som ligger klar i gangen. Juletrepynten ligger klar til å tas ut av esken og henges på juletreet som står klart til å hentes i skogen. Julegavene pakkes inn litt nå og da og julefreden er her. I meg.» God jul.

Et telt i natta

Pusten er rolig, tung og jeg hører den godt selv. Som om jeg sover, selv om jeg er våken. Lungene presses sammen og ribbeina under kjemper mot små føtter som ønsker plassen ribbeina tar. Jeg ligger på siden. En blodåre i låret blokkeres, men jeg vil ligge her litt til.

Jeg er til låns. Jeg er et telt for en eventyrer som har slått leir i meg og som nok har tenkt til å bli her noen uker til. Du må få velge det selv. Du skal få bo her så lenge du vil. Jeg vil være teltet ditt. Når du er våken, når du hikker og når du sover.

Jeg savner deg ikke, for jeg har deg. Jeg er ikke ensom, for du er her. Jeg kjenner ikke tomrom, for jeg er full av deg. Vi er to i en. Jeg er full av liv, selv om livet ser ut til å være blåst ut av øynene mine. Håret mitt. Jeg bare ruger. Har et menneske der inne som lever av alt jeg tilfører meg selv. Som lever av meg. Det er ikke hver dag det er så mye igjen. De som sier at gravide kvinner gløder, har nok ikke sett oss hjemme.

Kroppen min er så stor. Beina går rolig framover. Hele overkroppen min presses hardt mot bakken. Og ryggen min vil lene seg framover. Armene mine vil løfte magen opp. Jeg kan ikke stå på ett bein. Men det behøver jeg heller ikke. Jeg har tid til det her. Jeg kan sitte. Jeg kan lene meg mot kommoden når klærne skal på og jeg kan legge meg ned når jeg ser stjerner. For jeg har et rom i tida, som jeg skal dele med deg der inne, for vi trenger å vende oss til det.

Nå er jeg teltet ditt i natta og om litt er den dagen her da du skal komme ut. Hjelpeløs, skjør, ikke mye til eventyrer med det første. Vi skal verne om deg. Du skal få være en liten bylt inntil oss, rundt oss, ved oss og vi skal vise deg verden fra alt det du kjenner som trygt. Men i dag skal vi bare være. Du og jeg. To i en. I den tida som er. I den tida det tar. Som om vi sover, selv om vi er våkne.

Verdens viktigste voksne

Barnehagetanter, bleieskiftarbeidere, assistenter, barnehagelærere eller pedagoger. For min del kan vi kalle dem hva som helst, så lenge vi aldri glemmer at de er verdens viktigste voksne.

Hver morgen sender vi dem fra oss. Alt det vi forbinder med godt i verden og det mest dyrebare vi har leverer vi til noen andre voksne for noen timer. Vi veit det så godt alle sammen at det å bygge en oppvekst er mer enn å skifte bleier. Likevel blir jeg like imponert hver eneste morgen. For da står du der, barnehagelæreren, full av omsorg, glede, kontroll, ro, forståelse, årvåkenhet og ansvar. Ansvar for det fineste vi har – og det veit du.  

Jeg blir imponert, ikke bare fordi du er en voksen midt blant barna, men den voksne, som gjør barnehagen til en læringsarena, en plattform i livets grunnleggende år. Som ser, er, gir og gjør alt det som det er så viktig at du ser, er, gir og gjør.

Du er en sånn som smiler blidt til oss hver eneste morgen. Som ser om barnet vårt har en god eller tung dag og du veit akkurat hva du skal gjøre for at han skal ha det bra. Du ser hvilke barn som har hatt en stresset morgen og du tenner lys og skaper den lille fredfulle plassen vi glemte å skape hos oss i dag. Du ser om det er en sånn dag hvor alt skal bestemmes selv og du gir valg så barnet vårt tror han får velge, selv om du på finurlig vis likevel får han til å gjøre akkurat det som var planen din.

For du har planer for barnet vårt. Og du ser barnet vårt. Du forstod hva barnet vårt sa lenge før han kunne snakke og du visste hva de korte lydene hans betydde. Du visste hva han ville og hva han trengte før han visste det selv. Du veit akkurat når hun nye, på litt under ett, har behov for å sitte på fanget og fanget ditt har alltid en ledig plass, selv om det er tolv andre barn i rommet. Midt blant dem ser du treåringen som synes det er vanskelig å sitte stille. Du veit akkurat hvor han liker at du legger hånda for at han skal finne fred og du setter deg naturlig ved siden av han når dere skal spise, uten at noen tenker over hvorfor du sitter akkurat der. Men du vet det, og du er der. Og når dere skal gå tur er du rolig i gangen selv om fire barn er sinte på borrelås og glidelås. Du sitter på gulvet og løfter og vrir. Tar jakka over votten og strikk under støvlene og børster deg tålmodig på knærne før du selv skal ta på jakke. Og kaffen din er sikkert nesten alltid kald.

Mens du leser litt med femåringen, hører du akkurat hvor mange ord han lille på to, som bare ser på bildene i den samme boka, har lært seg å sette sammen. Du blir glad når du hører at han prøver de nye ordene sine og du gjentar det han sier for å bekrefte at du har hørt ham. Du veit hvem han er i forhold til de andre og du forteller det til foreldrene hans når de kommer og de blir forbauset over at du veit så godt hva som er typisk for akkurat han, du som har så mange du skal se.

Du ville jobbe med barn og vi er så innmari glad for at du ville gjøre akkurat det. For at du bruker hele deg og for alt du ser, er, gir og gjør. Du behøver ikke være redd for at jobben du gjør tas for gitt, for hver søndag kveld gleder vi oss til å se deg igjen og priser oss lykkelige for at det er akkurat du som står der. Og gjør den jobben vi synes er viktigst i hele verden; jobben med å være den voksne.